Nobel-mysteriet

Fredspris-utstillingen 2020

En vei av tapte liv

Fredsprisvinner 2020

Jemen - Road of Glory

Samtale med Direktør for Verdens Matvareprogram David Beasley

David Beasley, direktør for Verdens Matvareprogram, i samtale med Direktør for Nobels fredssenter Kjersti Fløgstad om WFPs arbeid, og om hvordan fred og mat er knyttet sammen. Årets fotograf for Nobels fredsprisutstilling Aida Muluneh er også med i samtalen. 

Det er også en samtale mellom Fløgstad, Executive Vice president i Norsk Hydro, Inger Sethov, CEO i Yara International, Svein Tore Holsether og Generalsekretær i Norad, Bård Vegar Solhjell. I denne samtalen diskuterer de hvordan næringslivet kan spille en rolle i kampen mot sult, og hvordan bedrifter kan bidra til å skape med fredfulle samfunn. 

Samtalene og diskusjonene er på engelsk. 

Fredsprisutstillingen 2020 handler om Verdens matvareprogram og sammenhengen mellom mat og krig. Årets fredsprisfotograf, Aida Muluneh, har laget ti fotografiske skildringer av ulike historiske hendelser der mat har spilt en viktig rolle. En av disse hendelsene er folkemordet på Hereroene i Namibia i 1904.

Av landene i dagens Europa, er Tyskland et relativt nytt tilskudd. Landet ble ikke forent før i 1871, da en allianse av tyske delstater under Otto von Bismarcks ledelse hadde beseiret Frankrike i den fransk-prøyssiske krig. Tyskland var nå forent under ett banner, og ivret etter å kreve sin plass blant de andre europeiske stormaktene. Men Tyskland lå langt etter i kolonikappløpet, og store deler av verden var allerede underlagt andre europeiske makter. Afrika, spesielt sør for Sahara, var unntaket.

Kansler Otto von Bismarck fulgte aggressivt opp sin koloniseringspolitikk, både for økonomiske fordeler og for ren nasjonal prestisje. Bismarck inviterte i 1884 til en konferanse i Berlin, der stormaktene fordelte afrikanske områder mellom seg. Tyskland satt igjen med flere store territorier, blant dem Tysk Sørvest-Afrika – i dag kjent som Namibia.

I 1870 var bare 10% av Afrika under europeisk kontroll. I perioden frem til første verdenskrig skulle tallet øke til 90%.

I møte med Herero-befolkningen i dagens Namibia hadde tyskerne alliert seg med lederen Samuel Maherero. Maherero var selv kristen, og hadde dermed et relativt godt utgangspunkt for samarbeid med tyskerne. 

Etter hvert hadde mange tyske settlere slått seg ned, og de begynte å konfiskere land, kveg, og andre goder som var essensielle for det lokale matsystemet. Forholdet mellom tyskerne og hereroene forverret seg i takt med den tyske fremferden. En stor kvegpest, etterfulgt av tørke i 1904, ble grobunnen for væpnet motstand mot den tyske kolonimakten. Tyske styrker, med effektive skytevåpen og et rasesyn som legitimerte en nådeløs holdning overfor opprørerne, slo raskt ned all motstand. 

Etter opprøret var knust, endret den tyske kampanjen seg. Det som hadde begynt som en militær operasjon for å slå ned et spesifikt opprør, ble til en generell krig mot Herero-folket, med et uttalt mål om utryddelse. Ordren kom fra øverste hold. 

General Lothar von Trotha, Tysklands øverstkommanderende i området, utstedte 2. oktober 1904 sin «utryddelsesordre», som på mange måter taler for seg selv. Von Trotha påpekte videre at kvinner og barn ikke skulle skytes – bare beskytes med skremmeskudd over hodene deres. Ved å unngå grusomheter mot kvinner og barn ville soldatene, ifølge den tyske analysen, bevare sitt «gode navn og rykte».

Hereroene, på sin side, angrep i løpet av opprøret i hovedsak tyske soldater og militære befestninger, og lot tyske sivile være i fred.

Marsjordrene var klare: Hereroene skulle drives ut fra sine landområder. For å sikre utryddelsen, ville vannhull bli okkupert eller forgiftet, og enhver Herero som nærmet seg skulle skytes. Tusenvis av Hereroer ble fordrevet ut i den brennhete Kalahari-ørkenen, og uten tilgang til hverken vannhull eller mat, tørstet eller sultet befolkningen i hjel.

De overlevende etter fordrivelsen ble plassert i arbeidsleirer og straffekolonier, og mange ble utsatt for eksperimenter og raseforskning. 

Et nytt begrep oppsto i det tyske språket: Konsentrazionslager – konsentrasjonsleir.

Anslagsvis 60 000 av 80 000 hereroer ble drept mellom 1904 og 1908, i det som kalles det 20. århundrets første folkemord. De tyske okkupantene strammet inn raselover og eskalerte konfiskeringen av land etter folkemordet var gjennomført. Namibia fikk omsider sin endelige uavhengighet i 1990 – den gang fra Sør-Afrikas apartheid-regime.

Da vi skulle lage en utstilling om Fredsprisvinner WFP ønsket vi å sette søkelys på hvordan mat og utsulting blir brukt som våpen i krig. 

 er en av ti skildringer av historiske øyeblikk der mat har blitt brukt som et maktmiddel i krig.

 er kunstneren Aïda Mulunehs skildring av Herero-folkemordet, og hvordan sult og konsentrasjonsleirer har blitt brukt som utryddingstaktikk.

"Bakgrunnen (i bildet) var inspirert av et fotografi jeg så av Namib-ørkenen, som er et sted med stor skjønnhet, men også en gravlund," forklarer Muluneh om 

Klikk her for å oppleve Nobels fredsprisutstilling 2020!

Hele fotoserien til Aïda Muluneh vises digitalt på nrk.no. «Road of Glory» vises også fysisk på Nobels Fredssenter som en del av Fredsprisutstillingen 2020 når museet kan åpne dørene igjen etter korona-nedstengingen. Utstillingen vises frem til november 2021.

Utstillingen er støttet av Yara International (Nobel Peace Prize Celebration Partner 2020) og Canon Europe (print partner) og støttespiller Bergesenstiftelsen.

Det tyske folkemordet du ikke har hørt om

OPPLEV NOBELS FREDSPRISUTSTILLING 2020 HER

Vaksineringen mot Covid-19 er godt i gang. Mer enn 

doser er distribuert i 92 land, i den største massevaksinering verden har sett. Men vaksinedosene er ikke jevnt fordelt mellom landene. De rike landene har sikret seg store leveranser mens verdens fattigste land fortsatt ikke har mottatt en eneste dose.

«Verden har et vaksine-vakuum», sa FNs generalsekretær António Guterres 

. Han sa at 75 prosent av alle vaksiner er satt i bare ti land og etterlyste mer solidaritet fra de rike landene i verden. «Tiden er inne», sa han, og advarte om at det han kalte «vaksinasjonalisme» ville forsinke kampen mot pandemien for hele verden.

At «ingen land er trygge før alle land er trygge» er noe de rike landene innser, og for en uke side øket G7-landene sin støtte til det internasjonale vaksinesamarbeidet. Samtidig doblet EU sin støtte til Covax, det internasjonale finansieringssamarbeidet som skal sikre vaksiner til lavinntektsland.

, Dr. Tedros Adhanom Ghebreyesus, takket landene for økt støtte, men gjorde det samtidig klart at mer finansiering må til for å nå målet om å fordele minst 1,3 milliarder vaksiner til sårbare stater de neste månedene.

Fredspris-utstillingen 2020

Det tyske folkemordet du ikke har hørt om

Behov for vaksine-solidaritet

Hva skjer

Nobel-mysteriet