Kunst som åpner for nye tanker om fred
Utstillingen Paths to Peace forteller historien om fred gjennom tidene ved å løfte frem eksempler på hvordan mennesker har forsøkt å skape og definere fred – fra antikken og frem til i dag. Gjennom gamle fredstraktater, bøker om fred, sitater, poesi, nominasjonsbrev til Nobels Fredspris og forskning åpner utstillingen for refleksjon over hva fred har vært, og om det finnes noe vi kan ta med oss fra fortiden inn i vår egen tid – en tid der fred stadig får mindre oppmerksomhet og nesten blir sett på som noe naivt og utopisk.
I utstillingen vises tre samtidskunstverk som gir de besøkende mulighet til å fordype seg i ulike aspekter ved fred: barndom, tap og minner.
Krigens språk
Adel Abidins Common Vocabulary (2006) viser en syv år gammel jente med irakisk bakgrunn som lærer seg den moderne krigens vokabular. Ordene er nye for henne, og hun må øve på uttalen. Ord som barn aldri burde kjenne til, blir i krig en del av dagligtalen - og vold blir en del av barndommen.
Verket synliggjør hva som står på spill: hva fred kan være, som fraværet av en virkelighet der krig former barns språk, minner og erfaringer. I tilknytning til videoverket kan de besøkende ta med seg kort med ordene jenta lærer, skrevet på arabisk, norsk og engelsk.
“I Common Vocabulary undersøker jeg hvordan krig påvirker barndommen, med særlig vekt på hvordan konflikt trenger inn i selve språket. Barn er ment å arve et språk preget av lek, nysgjerrighet og fantasi, men i krigssoner blir de ofte tvunget til å tilegne seg et språk preget av vold, frykt og overlevelse. Verket reflekterer over hvordan disse ordene veves inn i barndommens tilsynelatende uskyld, og viser at krig ikke bare ødelegger steder, men også former selve språket barn bruker for å forstå verden.” - Adel Abidin
Det som går tapt i krig
I kunstprosjektet Bloom with the wind blows (2024) ønsker Marisa Srijunpleang å ta vare på de få fragmentene som er igjen av fortiden – både fortellinger fra egen familie og historier fra besteforeldrenes generasjon. Verket peker på hva som går tapt i krig: kultur, identitet og tilhørighet.
Srijunpleang vokste opp i en familie fra grenseområdet mellom Thailand og Kambodsja. Under folkemordet i Kambodsja i 1975 måtte familien flykte, og bestefaren døde i en flyktningleir. I verket leter kunstneren etter en blomst ingen lenger med sikkerhet kan identifisere – et bilde på minner og kunnskap som gradvis forsvinner.
“For meg er det å synliggjøre hva som går tapt i krig ikke en fjern historisk øvelse; det er en personlig søken som begynner i landskapet jeg vokste opp i, og i kompleksiteten i min egen identitet som thai-kambodsjansk. Jeg vokste opp omgitt av krigens uklare, fragmenterte ekko. Som barn lærte jeg å vise respekt for forfedrenes portretter. Moren min presenterte meg for ansiktene på disse fotografiene slik at jeg skulle huske dem, men det var ansikter jeg aldri virkelig kunne kjenne.
For meg er de manglende minnene etter å ha mistet noen i krig helt tomme, uten svar, fulle av lengsel og hjertesorg. Jeg håper bare at det å snakke om en enkel, dypt personlig følelse som det å miste noen, kan skape en forbindelse mellom publikum og arbeidet mitt, fordi dette tomrommet i hjertet aldri virkelig kan fylles. Det er viktig å anerkjenne denne tragedien og sorgen, slik at det ikke skjer igjen.” - Marisa Srijunpleang
Minnets betydning
Da Russland startet fullskalainvasjonen av Ukraina i 2022, begynte Katya Buchatska å forestille seg hvordan et minnesmerke over krigen kunne se ut den dagen den er over. Dette resulterte i videoverket This world is recording (2022). I en 3D-modell planter hun trær i bombekratrene og lar et tenkt minnesmerke vokse frem som en hage. Etter selv å ha opplevd krigen tviler Buchatska på at minnesmerker kan fungere som advarsler til fremtidige generasjoner. Likevel søker hun etter former for minne som kan skape varig omsorg – noe ingen vil ønske å ødelegge.
“I Ukraina er vi vitne til både statlige forsøk på å etablere minnesmerker for falne soldater og spontane, grasrotbaserte former for minnearbeid.
Vi ser også en fremvekst av kunstneriske minnepraksiser: de situasjonsbaserte blomsterbedene til Dasha Chechushkova, Anna Nikitiuk og Ksenia Shcherbakova; Vitalii Kokhans tekstlige intervensjoner på bygninger i et bombet område i Kharkiv; og mange andre.
Alle disse gestene har som mål å opprettholde en form for erindring som er forankret i hverdagslivet, snarere enn overlatt til et bestemt sted man oppsøker for å «minnes».
Disse små handlingene av minne hjelper oss som fortsatt lever, med å forbli nære de døde, nære tapet. De skaper en slags minne i lommeformat, nært hjertet. De minner oss om at vi fortsatt er her.” - Katya Buchatska
Paths to Peace er den første utstillingen i en femårig serie som utforsker hva fred er på Nobels Fredssenter. Den vises frem til 31. mars 2027. Les mer om utstillingen her.
Del: