Hvorfor fikk aldri Gandhi Nobels fredspris?
Forklaringen handler om politikk, tolkningen av Alfred Nobels testamente og et attentat som kom dagen før nominasjonsfristen. Og om et berømt sitat komiteen aldri faktisk sa.
På Nobels Fredssenter er det ett spørsmål som ofte går igjen blant de besøkende: Hvorfor fikk aldri Gandhi fredsprisen? Flere senere prisvinnere har selv understreket hvor mye de skylder ham, blant dem Martin Luther King Jr. (Nobels fredspris 1964), Dalai Lama (1989) og Aung San Suu Kyi (1991).
Slik velges en fredsprisvinner
Alfred Nobel skrev i testamentet sitt at fredsprisen skulle gå til den som hadde gjort mest eller best for brorskap mellom folkene, for å avskaffe eller redusere stående hærer, og for å holde og fremme fredskongresser.
Fra nominasjon til fredspris
1
Nominasjoner sendes inn.
2
Instituttet mottar, sorterer og registerer alle nominasjonenene.
3
Komiteen mottar alle gyldige nominasjoner.
4
Komiteen utarbeider en "shortlist".
5
Eksterne konsulenter utreder kandidatene på "shortlisten"
6
Videre diskusjon og utredninger.
7
Komiteen tar et valg.
8
Annonsering av fredspristakeren.
Komiteens vurderinger og diskusjoner skjer bak lukkede dører og holdes hemmelige i 50 år. Takket være Nobels nominasjonsarkiv og komitéleder Gunnar Jahns dagbøker vet vi i dag noe mer om hvordan komiteen vurderte Gandhi.
Nasjonalist eller fredsforkjemper?
Gandhi ble nominert i 1937, 1938, 1939, 1947 og 1948. De tre førstenominasjonene kom fra stortingsrepresentant Ole Colbjørnsen fra Arbeiderpartiet. I 1937 kom Gandhi med på komiteens kortliste som én av 13 kandidater.
Se hvem som nominerte Gandhi gjennom historien: Nobels nominasjonsarkiv
Komiteens konsulent i denne perioden, historieprofessor Jacob S. Worm-Müller, beundret Gandhi som menneske, men var kritisk til politikeren. Han mente Gandhi ikke var konsekvent pasifist, og at han var mer indisk nasjonalist enn universell fredsforkjemper. I Sør-Afrika arbeidet Gandhi for indernes rettigheter, men hans politiske engasjement omfattet ikke på samme måte den svarte befolkningens kamp mot diskriminering. Fredsprisen for 1937 gikk til britiske Lord Robert Cecil, en av Folkeforbundets fremste forkjempere.
Først i 1947 ble Gandhi for alvor vurdert som vinner. Han sto da på kortlisten igjen, nå som én av seks. India var blitt selvstendig, men delingen i India og Pakistan førte til massakrer og millioner på flukt. Komiteens rådgiver, historieprofessor Jens Arup Seip, mente det kunne reises tvil om Gandhi holdt fast ved ikkevold i konflikten med Pakistan. Komiteen ble også gjort oppmerksom på et Reuters-telegram om en tale Gandhi hadde holdt på et bønnemøte. Telegrammet ble gjengitt i The Times under tittelen «Gandhi til krig mot Pakistan?».
Ifølge Jahns dagbok ville to av de fem komitémedlemmene gi Gandhi prisen. Martin Tranmæl var sterkt imot, støttet av tidligere utenriksminister Birger Braadland, og Jahn falt ned på deres side. Tranmæl mente det var galt å hedre den ene parten midt i en konflikt. Jahn noterte at Gandhi var den største personligheten blant kandidatene, men at han «først og fremst er en patriot».Prisen gikk dette året til kvekerne.
1948: Nominert – og drept
Gandhi ble drept av en hindunasjonalistisk ekstremist 30. januar 1948, dagen før nominasjonsfristen. Gandhi ble nominert seks ganger det året. De kom blant annet fra den amerikanske kvekerorganisasjonen American Friends Service Committee, som hadde fått prisen året før, fra fredsprisvinner Emily Greene Balch og fra komitémedlem Christian S. Oftedal. Komiteen sto nå overfor et spørsmål den aldri hadde tatt stilling til: Kunne fredsprisen gis til en avdød? En juridisk vurdering konkluderte med at det kunne være innenfor statuttene. Men ingen hadde tidligere fått fredsprisen etter sin død, og det skapte også et praktisk problem: pengene.
Fredsprisen er nemlig ikke bare en medalje og et diplom. Vinneren får også et pengebeløp fra Nobelstiftelsen i Stockholm, som forvalter formuen Alfred Nobel testamenterte. I 1901 var prisbeløpet 150 782 svenske kroner, i 2026 er det 12 millioner. Gandhi etterlot seg ingen organisasjon, ingen eiendom og intet testament. Hvem skulle da få pengene?
Komiteen var splittet. Komitémedlem Christian S. Oftedal argumenterte for å gi Gandhi prisen posthumt. I en lederartikkel i Stavanger Aftenblad trakk han frem drapet på FN-mekleren Folke Bernadotte, som ble drept i Jerusalem i september samme år. Bernadottes skjebne understreket aktualiteten i spørsmålet om å hedre fredsforkjempere etter deres død. Komitéleder Gunnar Jahn mente derimot at en posthum tildeling ville stride mot Alfred Nobels testamente og intensjoner.
De svenske institusjonene som delte ut de øvrige Nobelprisene, var heller ikke samstemte. Karolinska Institutet avviste posthume tildelinger, mens Kungliga Vetenskapsakademien mente at hver prisutdelende institusjon måtte avgjøre spørsmålet selv. Svenska Akademien mente at slike tildelinger prinsipielt burde unngås, men hadde selv gjort et unntak: I 1931 fikk forfatteren Erik Axel Karlfeldt litteraturprisen etter sin død.
18. november 1948 bestemte komiteen seg for ikke å dele ut prisen det året.
En vandrehistorie
Mange har hørt at komiteen begrunnet avgjørelsen med at det ikke fantes noen «egnet nålevende kandidat», og at dette var en stille hyllest til Gandhi. Sitatet har dukket opp i bøker, utstillinger, foredrag og nyhetsartikler. Men komiteen begrunner aldri sine beslutninger offentlig.
Seniorrådgiver Bjørn Vangen ved Det Norske Nobelinstitutt har sporet formuleringen tilbake til New York Times 19. november 1948. Avisen skrev at prisen ikke ble delt ut på grunn av «lack of a suitable living candidate». Formuleringen kan ha bygget på Christian Oftedals lederartikkel i Stavanger Aftenblad, 2. okt. 1948, ikke komiteens ord.
Den hyllesten komiteen faktisk har gitt Gandhi offentlig, kom 41 år senere. Da Dalai Lama fikk fredsprisen i 1989, sa komitéleder Egil Aarvik at komiteen delte undringen over at Gandhi aldri fikk prisen, og at årets pris delvis var en hyllest til hans minne.
Reglene i dag: Ingen posthume priser
I 1961 fikk FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld fredsprisen etter å ha omkommet i en flyulykke. Han var nominert før han døde, og er fortsatt den eneste som har fått fredsprisen posthumt.
I 1974 ble reglene strammet inn. I dag kan prisen bare gå til en avdød hvis dødsfallet skjer etter at vinneren er kunngjort i oktober. Med dagens regler kunne verken Gandhi eller Hammarskjöld fått prisen.
Nobelkomiteen har også endret seg siden Gandhis tid. Den gang var forbindelsen til norsk politikk tettere, og både sittende statsråder og stortingsrepresentanter kunne være medlemmer. Komiteens geografiske perspektiv var dessuten langt mer begrenset. Fra 1901 til 1960 gikk bare én fredspris til en mottaker utenfor Vest-Europa og Nord-Amerika: argentineren Carlos Saavedra Lamas i 1936.
Geir Lundestad, tidligere direktør for Det Norske Nobelinstitutt, har pekt på dette vestlige verdensbildet som den viktigste underliggende forklaringen på at Gandhi aldri fikk prisen. At Gandhi ble forbigått, har Lundestad kalt komiteens store unnlatelsessynd.
Se Gandhis nominasjonsbrev på Nobels Fredssenter
Gandhi fikk aldri Nobels fredspris. Men arven hans lever videre gjennom prisvinnerne som bygget på ideene hans, og historien hans er en del av Nobels Fredssenter i dag.
I utstillingen Paths to Peace kan du se ti av nominasjonsbrevene som ble sendt til Nobelkomiteen for å foreslå ham som prisvinner.
Utstillingen viser hvordan mennesker har forstått og arbeidet for fred gjennom historien. Den spenner fra freden i Westfalen i 1648 og Immanuel Kants tanker om evig fred til Bertha von Suttner og prisvinnerne som bygget videre på Gandhis ikkevold. Gandhis historie viser at ikkevold kan forandre verden, også uten en fredspris. For første gang vises også deler av Det Norske Nobelinstituttets bibliotek.
Paths to Peace er den første av fem utstillinger der Nobels Fredssenter over fem år utforsker spørsmålet: Hva er fred? Utstillingen står frem til 29. mars 2027.
Kilder
- Bjørn Vangen, seniorrådgiver ved Det Norske Nobelinstitutt: informasjonsskriv til Nobels Fredssenter
- Øyvind Tønnesson: «Mahatma Gandhi, the Missing Laureate» (nobelprize.org)
- Nominasjonsarkivet for fredsprisen 1948
- Award ceremony speech 1989
- Nomination and selection of Nobel Peace Prize laureates
- Øivind Stenersen, Ivar Libæk og Asle Sveen, Nobels fredspris. Hundre år for fred. Oslo 2001.
- Den norske Nobelkomité, Redegjørelser for Nobels fredspris, 1937-48
Del: