Fredsprisen og kvinnene
Alfred Nobel var mann for sin tid. I 1895 skrev han i sitt testamente at prisene som skulle gis ut i hans navn skulle gå «den hafva gjort menskligheten den största nytta - enten han var skandinav eller ei.” Og de første årtiene av fredsprisens historie var det passende å bruke pronomenet «han» om prisvinnerne. I de 75 årene fra 1901 til 1976 var det bare 3 kvinner blant dem. Den første kom så tidlig som i 1905.
Bertha von Suttner var en pioner for fredssaken og hadde et nært og spesielt forhold til Alfred Nobel. Mens hun jobbet som lærer hos familien Suttner I Wien ble hun forelsket i sønnen i huset, Arthur. Det likte foreldrene dårlig, og de ba Bertha finne seg en annen jobb. Slik endte hun som sekretær for “en rik og kultivert eldre herre i Paris». Hans navn var Alfred Nobel. Bertha von Suttner jobbet for ham åtte dager før hun bestemte seg for å rømme vekk og gifte seg med sin kjære Arthur. Likevel – vennskapet med Alfred Nobel varte livet ut. Bertha von Suttner ble en av Europas ledende fredsaktivister og hennes ideer og arbeid for red var til stor inspirasjon for Alfred Nobel. Mange tror at hun er årsaken til at Nobel valgte å inkludere en pris for fred da han opprettet Nobelprisene gjennom sitt testamente.
Vanlige kvinner
I årene etter 1975 har fredsprisen blitt tildelt 16 kvinner og 35 menn. Det tilsvarer en kvinneandel på omtrent 30 prosent. Dette skiftet reflekterer ikke bare en viktig samfunnsendring, der kvinner fikk mer politisk og økonomisk innflytelse, men også et skifte i hva slags fredsarbeid Den Norske Nobelkomite har ønsket å fremheve.
Prisen for 1976 kan symbolisere dette skiftet. Ikke bare ble to kvinner tildelt fredsprisen dette året, men det var også en av de første prisene som gikk til «vanlige mennesker», eller noen som ikke hadde lang fartstid i fredsbevegelsen, politikk eller organisasjonsliv.
Betty Williams var en vanlig husmor i Belfast da noe dramatisk skjedde i nabolaget hennes en august-dag i 1976. En bil kom kjørende ned gata i stor fart. Sjåføren var en mann som tilhørte IRA og bak ham kom væpnede menn som forfulgte ham. De løsnet et skudd som skadet sjåføren, og med ham hengende over rattet fortsatt videre i full fart. Bilen traff en mor og hennes tre barn. Moren overlevde, men de tre barna ble drept. En av naboene som kom ilende til åstedet var Betty Williams. Barnas tante var Mairead Corrigad. Sammen bygget de to kvinnene opp en grasrotbevegelse som hadde som mål å få slutt på volden mellom katolikker og protestanter i Nord-Irland. De arrangerte fredsmarsjer og folkemøter og tok initiativ til at det formet fredsgrupper over hele landet.
Klima og fred
Et annet eksempel på at en fredspris til en kvinne markerte et skifte i Nobel-historien så vi da Wangari Maathai fikk prisen i 2004. Hennes fredsarbeid var å plante trær. Gjennom sin organisasjon «The Green Belt Movement» plantet hun over 20 millioner trær mellom 1976 og 2000. Da hun ble belønnet med Nobels fredspris var det mange som spurte hva det å plante trær hadde med fred å gjøre. I Kenya hadde 90 % av skogen tørket ut, noe som førte til dårlige avlinger og sult. Treplantingen gjorde jorda bedre og avlingene større, noe som igjen førte til mindre sult og færre konflikter. I tillegg var arbeidet positivt for likestillingen. Maathai’s organisasjon ble en kvinnebevegelse som spredte jeg til andre land i Afrika. Wangari Maathai’s mantra var å handle lokalt og tenke globalt. «Det er de små tingene vi borgere gjør som utgjør en forskjell. Min lille ting er å plante trær», sa hun.
Kvinners deltakelse
I 2011 gjorte antall kvinnelige fredsprisvinnere et byks fra 12 til 15, da fredsprisen ble delt mellom Ellen Johnson Sirleaf, Leymah Gbowee og Tawakkol Karman. De fikk prisen for sin ikke-voldelige kamp for kvinners sikkerhet og deres rett til full deltakelse i fredsbyggende arbeid.
«Vi kan ikke oppnå demokrati og varig fred i verden med mindre kvinner får de samme muligheter som menn til å påvirke utviklingen på alle plan i samfunnet», skrev Den Norske Nobelkomité i sin kunngjøring.
Leymah Gbowee ledet en bevegelse som samlet tusenvis av kvinner i Liberia, på tvers av religiøs og etnisk bakgrunn, til demonstrasjoner mot den sittende presidenten Charles Taylor. Kvinnene bar enkle, hvite T-skjorter som et symbol på fred, de holdt daglige demonstrasjoner og ga seg ikke selv om markeringene ble forbudt. De standhaftige kvinnene var med å presse frem fredssamtalene som ledet til Charles Taylors avgang i 2003 Gbowees nettverk forsatte å arbeide for fred og demokrati. En av de tingene de gjorde for å øke valgdeltakelsen blant kvinner, var å tilby seg å sitte barnevakt og passe kvinners markedsboder slik at de finn stemt ved valget i 2005. Dette valget stemte inn Afrikas første demokratisk valgte, kvinnelige president, Ellen Johnson Sirleaf.
Da Malala Yousafzai fikk Nobels fredspris i 2014 var oppmerksomheten vel så mye på at hun var ung, som at hun var kvinne. 17 år gammel ble hun tidenes yngste fredsprisvinner. Og med henne fikk jenter over hele verden en ny rollemodell. En vanlig skolejente som beviste for hele verden at hvis du tror på noe og er villig til å stå opp for det, kan du gjøre en forskjell.
Kvinne - liv - frihet
De første ordene Nobelkomiteens leder Berit Reiss-Anderssen sa da hun skulle kunngjøre fredsprisen for 2023 var «Kvinne – liv – frihet». Da forsto hele verden at temaet for årets pris var den store kvinnebevegelsen som hadde startet da Mahsa Jina Amini døde i politiets varetekt sist høst. Og komiteen valgte en av bevegelsen ledende skikkelser, som har kjempet for menneskerettigheter og mot undertrykking av kvinner i Iran i flere tiår, Narges Mohammadi. Hun er nestleder i den iranske menneskerettighetsorganisasjonen som ble stiftet av en annen kvinnelig fredsprisvinner, Shirin Ebadi, og har kjempet for mange av de samme sakene: barns rettigheter, dødsstraff, og den systematiske bruken av tortur og seksuell vold i fengsel. Selv fra fengslet har Narges Mohammadi vært en inspirasjon for demonstrantene i Irans gater. På årsdagens for Mahsa Jina Aminis død klarte hun å smugle ut en artikkel som kom på trykk i New York Times. Der skrev hun: «Jo flere av oss de stenger inne, jo sterkere blir vi.»
Tre dager etter kunngjøringen av Nobels fredspris til Narges Mohammadi ble Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap, populært kalt Nobelprisen i økonomi, tildelt Claudia Goldin. Harvard-professoren har studert kvinners rolle på arbeidsmarkedet gjennom 200 år og har undersøkt årsakene til kjønnsforskjellene i inntekt. Hennes forskning viser at lønnsgapet ikke skyldes forskjeller i utdanningsnivå eller yrkesvalg, men er knyttet til det å få barn.
“Å forstå kvinners rolle I arbeidsmarkedet er viktig for samfunnet. Takket være Claudia Goldins banebrytende forskning vet vi mye mer om de underliggende faktorene og hvilke hindringer som må fjernes i fremtiden», heter det i kunngjøringen.
Prisene til Narges Mohammadi og Claudia Goldin gjør kjønnsstatikken for Nobelprisen bedre. Men de gjør også noe mer: De tydeliggjør at samfunn ikke kan bli økonomisk bærekraftige, rettferdige og fredelige uten like rettigheter - og lik deltakelse – for alle. Som Den Norske Nobelkomiteen skriver i sin kunngjøring:
«Bare gjennom like rettigheter for alle, kan verden oppnå den folkenes forbrødring som Alfred Nobel ønsket å fremme.»
Del: