Sult på tårenes vei

Ill: Robert Lindneux: The Trail of Tears, Olje på lerrett, 1942.

Tusenvis av amerikanske urfolk måtte gå «Trail of Tears» på 1830-tallet, da de ble tvangsflyttet vestover. På veien døde mange av sult og frost.

«Trail of Tears» var Cherokee-stammens navn på den fatale reisen de ble tvunget ut på i 1830-årenes USA. Titusenvis av mennesker ble fordrevet fra hjemmene de hadde hatt i sørøst, til området vest for Mississippi, som urfolkene ble tildelt. Tre måneder tok ferden, og langs tårenes vei ble tusener av dem liggende igjen, døde av sult, kulde eller utmattelse. 

Wikipedia Commons

Tårenes vei var over 8 000 kilometer lang og en viktig etappe i den utrydnings- og assimileringspolitikken som de amerikanske urfolkene ble utsatt for på 1900-tallet. Sult var en viktig ingrediens i denne politikken.

Mat som våpen

«Mat var et viktig våpen for de europeiske amerikanerne i konflikten med urfolkene på det nye kontinentet», forteller Dr. Brett Riggs. Han er arkeolog og har forsket på Cherokeene i USA på 1800-tallet. «Ødeleggelseing av avlinger og matlagre var en metode som ble brukt for å fordrive Cherokeene i øst til avsatte områder i vest. Og senere, da europeerne flyttet etter vestover, ble nedslakting av bison en måte å ta fra urfolkene levebrødet. Slik kunne nybyggerne overvinne urbefolkningen uten å gå til krig», forklarer han. 

Sult var altså et viktig verktøy i utryddingspolitikken overfor urfolkene. Det som rettferdiggjorde denne politikken, var det den såkalte Discovery Doctrine, som ga de europeiske statene som oppdaget et nytt landområde retten til å herske over det. 

«Ideologien som ligger bak handler om troen på at europeiske, hvite mennesker står på et høyere kulturnivå og dermed har en skjebnebestemt rett til å legge under seg landområdene til det de anså som mindre siviliserte mennesker», sier Øyvind Ravna. Han er jurist ved Universitetet i Tromsø, med urfolkrett som spesialfelt. Han sier utryddelsen skjedde i tre ulike faser.

Den første fasen var tvangsflyttingen fra øst til vest. De nye bosetterne fra Europa etablerte seg først øst på det nye kontinentet. For å tilfredsstille sitt behov for dyrkbar jord fant de ut at urbefolkningen kunne flyttes vestover, til egne landområder vest for Mississippi. «Indian Removal Act» ble vedtatt i 1830 og var altså bakgrunnen for det som skulle bli kalt «tårenes vei». På begynnelsen av 1830-tallet bodde omtrent 125 000 urfolk i Georgia, Tennessee, Alabama, North Carolina og Florida. Etter noen få år var det nesten ingen igjen.

Reservatene

Utover i1840-årene begynte også de hvite bosetterne å bevege seg vestover, og da det ble funnet gull i California, Montana og Sør-Dakota økte presset på urfolkenes landområder der. Nå ville de hvite nybyggerne også ha områdene som var blitt avsatt til urfolkene noen år tidligere. I 1851 ble Indian Appropriation Act vedtatt. Den nye loven skulle sørge for at de vestlige urfolk-stammene ble flyttet inn i reservater der de kunne få såkalt “beskyttelse” fra de hvite nybyggerne. “Men hensikten var snarere å rydde urfolkene av veien slik at de hvite nybyggerne uforstyrret kunne trenge vestover», sier RavnaNå begynte «indianerkrigene» vi kjenner fra filmer og bøker, og i mange av disse krigene var urfolkene de overlegne, med sine raske mustanger og gode skyttere. For å overvinne urfolkene la de amerikanske generalene en ny taktikk. De begynte å skyte ned bisonflokkene som var selve livsgrunnlaget for stammene på prærien.

"Den raskeste måten å tvinge indianerne til å bli bofaste og leve på en sivilisert måte er å sende ti regimenter av soldater ut på prærien med ordre om å skyte ned bisonen inntil de blir for få til være en matressurs for rødhudene."
General William Sherman, 1869
Print from Frank Leslie's illustrated newspaper, 1871. Source: Library of Congress Prints and Photographs Division.

«De amerikanske generalene mente altså at det var lettere å skyte bison enn å krige mot urfolkene», forklarer Ravna. «Det ble vanlig at alle som var passasjerer på den nye jernbanen over prærien deltok i denne jakten. De som ikke hadde egne geværer, fikk utdelt jernbanens egne. Mens toget banet seg vei over prærien, lå passasjerene i vinduet og skjøt ned bison for fote».

Resultatet var at bisonen nesten ble utryddet, mens urbefolkningen mistet sitt livsgrunnlag og ble tvunget inn i reservatene. 

"Kill the Indian, save the man"

Utover 1900 begynte en ny fase i amerikanernes politikk overfor urfolkene: assimileringen. Den handlet om å gjøre å gjør urbefolkningen så amerikansk som mulig, i språk, kultur og levemåte. «Kill the Indian, save the man» var et kjent slagord, kan Dr. Briggs fortelle. Igjen spilte maten en viktig rolle. I reservatene ble urfolkene tvunget over på et kosthold som var fremmed for både kroppen og kulturen deres. I dagens USA forsøker noen av etterkommerne av disse menneskene å finne tilbake til den kulturen de mistet, forteller Briggs. «Vi ser fremveksten av en «Native Food»-aktivisme som forsøker å gjenetablere den tradisjonelle matkulturen som hørte til livet på prærien». Mat er ikke bare et viktig våpen, men også en viktig kulturbærer og symbol på selvstendighet. 

Kilder: SNL.no, history.net og Øyvind Ravna; Fra Litttle Bighorn til Standing Rock, Orkana Akademisk (2018)


USA I FREDSPRISUTSTILLINGEN 2020

Foto: (c) Aïda Muluneh for Nobels Fredssenter
Behind the scenes of the creation of the Nobel Peace Prize Exhibition 2020. Photographer: Aurelie Jocelyne Toh Grah.
Ill: Vivi Holtfodt / Nobels Fredssenter

Da vi skulle lage Fredsprisutstillingen 2020 ønsket vi å vise hvordan mat blir brukt som våpen i krig og konflikt. Den anerkjente etiopiske fotokunstneren Aïda Muluneh fikk i oppdrag å lage en fotoserie med ti bilder som illustrerte ti ulike land og konflikter der mat har blitt brukt som et maktmiddel.

Bildet som illustrerer konflikten mellom urbefolkningen og de europeiske nybyggerne i USA har fått tittelen "Trail of Tears", oppkalt etter forflytningen som skjedde på 1830-tallet. I videoen under forteller kunsteren mer om bakgrunnen for kunstverket.