Kjære Generasjon Z:

I 2016 kom UNESCO med en foruroligende statistikk: Hver femte dag blir en journalist myrdet for å ha brakt informasjon til offentligheten. I dette yrket blir man faktisk angrepet og drept mens man tjener samfunnet ved å sørge for at vi holdes informert. Vi lever i en tid hvor journalister utsettes for store mengder vold og undertrykkelse. I ni av ti tilfeller av bekreftede drap på journalister som undersøkes av UNESCO, går gjerningsmannen fri. Det er viktig at vi problematiserer denne straffefriheten, som gjør det mulig å begå urett mot en del av befolkningen som rett og slett bare gjør jobben sin.

Fra januar til juni i år forekom det 362 angrep på journalister og media i mitt hjemland Mexico. Det betyr at én journalist ble angrepet hver tolvte time. Og situasjonen er enda verre for kvinner: 73 % av kvinnelige journalister har opplevd vold på nettet. Selv når jeg skriver om dette emnet som student ved universitetet, blir jeg av og til bekymret for at ordene mine skal mistolkes og forvris, og at jeg setter meg selv i fare bare ved å skrive om hvordan journalistene blir sviktet.

Gjennom mine undersøkelser av antikorrupsjons-arbeid har jeg lært hvordan journalister som skriver om korrupsjon, er i fare. Ifølge det meksikanske instituttet for konkurransedyktighet blir flertallet av korrupsjonsforbrytelsene i Mexico aldri straffet. Journalistikk kan brukes som en mekanisme for å bekjempe korrupsjon, for eksempel ved å sette søkelyset på konkrete tilfeller av korrupsjon. For at dette skal være mulig, er det imidlertid viktig at varslerne som gir informasjon til journalistene, beskyttes. Samtidig må journalister kunne føle seg tilstrekkelig trygge til å etterforske sakene og offentliggjøre dem. 

Jeg håper å se omfattende og effektive lovendringer og politiske vedtak for å beskytte journalistene og vår alles ytringsfrihet, og at folk som truer denne friheten blir straffeforfulgt. Våre ledere og politikere må påse at vi vanlige borgere ikke skal behøve å leve med korrupsjon og maktmisbruk. I 2017 utførte NGO Transparency International en undersøkelse som viste at 51 % av de spurte hadde opplevd å bestikke noen for å få tilgang til grunnleggende offentlige tjenester i Mexico. Jeg håper at jeg en dag skal få leve i et land hvor korrupsjon ikke er normen.

Journalistikkens tilstand i våre respektive samfunn gjenspeiler våre demokratiske systemer. Demokratier kjennetegnes av like og effektive muligheter til å lære om alternativene til og konsekvensene av ulike politiske avgjørelser. En fri presse blir et symbol på demokrati når den gir borgerne den informasjonen de trenger for å delta i diskusjoner og danne seg meninger.

I samfunn hvor vi er offer for et undertrykkende system og flere nettverk av aktører som tillater overgrep mot journalister, kan dette føre til selvsensur blant vanlige mennesker, samt at man mister muligheten til å fatte informerte beslutninger. At journalister blir utpekt som mål, utgjør ikke bare et brudd på ytringsfriheten som i verste fall fører til dødsfall; det er også en krenkelse av borgernes rett til informasjon.

Hva kan vi unge mennesker gjøre i dag når vi overveldes av denne mangelen på beskyttelse av journalister? Vi må bli bevisst på situasjonen som journalistene befinner seg i, og vi må kreve at våre nasjonale ledere tar ansvar for å opprettholde pressefriheten. Selv om det kan være vondt, må vi se på våre egne land og undersøke hvilken situasjon journalistene våre lever i. Vi må begynne å diskutere den uretten som blir begått overfor mennesker hvis eneste oppgave er å lete etter sannheten. Vi må holde oss informert, og vi må kreve at disse rettighetene respekteres ettersom det er i vår egen interesse å være bevisst og velinformert, å kunne kritisere, og å finne frem til sannheten. 

Når jeg er ferdig utdannet om et halvt år, skal jeg begi meg ut i en verden som skuffer meg. De globale problemene som må løses, ser ut til å være uten ende. Vi som er en del av Generasjon Z, føler en stadig økende uro og trang til å utfordre verden og «reparere den».

Det er mye arbeid som gjenstår, men jeg har ikke mistet håpet. Jeg tenker på mitt eget hjemland: det vakre Mexico og menneskene som bor der, den varme og festlige kulturen som jeg elsker – og jeg vet at ting kan bli bedre. Organisasjoner som Nobels Fredssenter kan vise oss at det fremdeles er håp, at vi unge kan jobbe for å utrette store ting, føle oss sterke og fulle av muligheter, i stand til å heve stemmene våre, å tenke, å snakke, og å skrive. Stemmen din har betydning, og det er noen der ute som kommer til å lytte. Derfor skal du åpne øynene, tenke på hva som betyr noe for deg, og si det du har på hjertet. Jeg er klar til å innlede en dialog. Er du?

Denne teksten er en forkortet utgave av vinner-essayet Natalia Sobrino-Saeb skrev til essaykonkurransen som ble utlyst i høst av Nobels Fredssenters Nobel Ignitors-program. Formålet med studieprogrammet er å løfte frem unge mennesker som engasjerer seg for å fremme demokrati og dialog.