Gratulerer med dagen – og hurra for streikeretten!

Foto: Erik M. Sundt / Nobels Fredssenter

1.mai feirer vi organisasjonsretten og streikeretten. For enten du sympatiserer med de streikene SAS-pilotene eller ikke, er det verd å feire alle arbeidstakeres rett til å bestemme når streikevåpenet skal tas i bruk, skriver direktør Liv Tørres.

Liv Tørres

Nobels Fredssenters direktør skriver jevnlig om saker hun er opptatt av. Hun begynte som direktør i januar 2016. Da kom hun fra stillingen som generalsekretær i Norsk Folkehjelp.

Publisert30. april 2019

Del:

I helgen satt jeg «streikefast» i Oslo etter at flyet mitt til Stockholm ble kansellert. Det er ikke synd på meg. Jeg gikk bare glipp av en jobbmiddag og et møte. Og jeg kunne tross alt bruke ventetiden hjemme. Det var verre for dem som satt streikefast på mellomlanding på en eller annen flyplass og måtte tilbringe timevis i kø. Eller for dem som måtte kansellere lenge planlagte fotballturer med ungene, bryllupsreiser til Roma, eller flyreiser hjem for å begrave sine kjære. Selv fikk jeg god tid til å tenke på hvorfor streikevåpenet er viktig og hva som bør kreves før det brukes – enten man er enig med SAS-pilotene eller ei. For uten streikeretten hadde vi faktisk ikke hatt noen velferdsstat eller demokrati og veldig mye mindre velstand – både for de få og for de mange. Uten streikeretten hadde nemlig ikke fagbevegelsen vært så sterk og da ville ikke fordelingen av velferd vært såpass jevn og ulikheten såpass liten.

Kritikerne sier ofte at urimelige streiker svekker respekten for streikevåpenet. Vi kan være uenige i en streik og innimellom lure på hvorfor partene ikke kunne forhandlet en runde til, men realiteten er at kritikere alltid vil si dette. Og det viktigste for omgivelsene er kanskje ikke å vurdere selve streikegrunnlaget, men å ha respekt for at det er medlemmene og de mest berørte som kjenner dette best. For hvem skal sette grensen for hvilket nivå man har «lov» til å streike på? Det kan kun være medlemmene selv. Når noen etter lange forhandlinger bestemmer seg for å gå til streik, har de vurdert det godt og betaler selv en høy pris for å forsøke å oppnå det de ønsker. I demokratiske organisasjoner er det medlemmene selv som bestemmer. Streikeretten er alfa og omega for fagbevegelsen. Kloke fagforeningsledere skjønner også at de ikke kan bruke streik for ofte. Her i landet har vi relativt få streiker og lockouts. Fagbevegelsen og bedriftene finner stort sett sammen fram til løsninger som er akseptable for begge parter. Men på 30-tallet var Norge og Sverige blant de landene i Europa der flest arbeidsdager gikk tapt i streik. Samtidig var Norge et fattig land med begredelige økonomiske utsikter, og partene i arbeidslivet skjønte at drastiske grep måtte til for å bygge landet. De skjønte også at de ikke ville klare det alene, men måtte sette seg ned sammen for å enes om felles løsninger. Slik fikk vi Hovedavtalen, som ga partene i arbeidslivet et felles ansvar for å «gjøre kaka større» og samtidig gi arbeidstakerne en større andel av den. Her ble man enige om å ikke bruke streik unødvendig, men sikre arbeidstakernes innflytelse. Det er kun ved revisjon av tariffavtalen at man kan benytte streik og lockout. Ergo samarbeider arbeidsgiverne og arbeidstakerne 11 måneder i året og kan bare «krangle» den siste måneden. Prinsippet er viktig: «Kollektive våpen» gir makt, men også jevn fordeling og ro i arbeidslivet.

Man kommer sjelden noen vei når man står alene og med «lua i handa», men når man står skulder til skulder med andre og stiller kollektive krav har man betydelig makt. Det visste fyrstikkarbeiderne i Kristiania i 1898, som jobbet 14-timersdager og gikk til streik mot 20 prosent lønnskutt. Det skjønte arbeiderne i Sør-Afrika som ønsket slutt på apartheid fordi de så at diskriminering på jobben hang sammen med det politiske regimet. Det innså fredsprisvinner Martin Luther King, som understreket at opphevelse av raseskillepolitikken var et nødvendig, men ikke tilstrekkelig, virkemiddel for å bedre svartes leveforhold i USA. King ble som kjent drept i Memphis der han var på besøk for å støtte streikende renholdsarbeideres krav om bedre lønn og levekår. Det forsto grunnleggerne av den internasjonale arbeidslivsorganisasjonen ILO, som for hundre år siden – rett etter første verdenskrig – erkjente at sosial rettferdighet var essensielt for å skape fred. Det forstår også klimastreikende ungdommer over hele verden i dag, som bruker organisasjonsmakt og kollektive muskler til å bli hørt.

1.mai feirer vi organisasjonsretten og streikeretten. For uten disse faglige rettighetene og menneskerettighetene hadde mange fortsatt stått med lua i hånda og forskjellen på eliten – eller de rike – og vanlige folk ville vært ennå større. Vi har all grunn til å feire, men samtidig til å være på vakt. Ulikhetene i verden øker. 26 enkeltpersoner eier nå like mye som den fattigste halvparten av verdens befolkning, ifølge Oxfam. Ulikhet skaper sinne og mobilisering. De fleste krisene og konfliktene vi nå ser internasjonalt er skapt av mennesker. De skyldes økende ulikhet og sosial uro. De skyldes manglende evne og vilje å dele på makt og velstand. Kraftig innsats trengs for å øke lønna til de som har minst. I tillegg trengs det langt mer måtehold, ansvarsfølelse og moderasjon blant ledere. Det siste er også verdt å huske på når årets lønnsoppgjør skal ferdigstilles. Martin Luther King sa at: Jeg har aldri tenkt å venne meg til de tragiske ulikhetene i et økonomisk system som undergraver basisbehovene til et flertall for å sørge for luksus til de få. Sjelden har dette vært mer relevant enn i dag.

Og mer enn noen gang er det nå viktig å bygge opp organisasjonene våre igjen. De sterke, gode, demokratiske organisasjonene. Kollektiv organisering bygde landet vårt. Fra samfunnshus til velferdsstat. Fra kvinners rettigheter til sykelønn og ferietid. Det samme skjedde i Sør-Afrika, Bolivia, Brasil, Ecuador og Tunisia: Folk organiserte seg. Med det skapte de politiske endringer. Bekjempet apartheid, fattigdom og korrupsjon. Kjempet fram urfolks rettigheter, maktskifte og demokrati. Nobels fredspris ble i 2015 tildelt sivilsamfunnet i Tunisia. Sterke organisasjoner og fagbevegelsen gikk inn og fylte rommet der politikerne ikke lyktes. Slik ble en Grunnlov til.

Enten du sympatiserer med SAS-pilotenes lønnskrav eller ikke kan det være relevant å ha med seg at lederen i samme selskap tjener 16 millioner i året og at SAS i fjor gikk med 1 milliarder i overskudd. Det aller viktigste er imidlertid dette: Det er pilotene selv som må vurdere eget streikegrunnlag og hva de er villige til for å presse fram forbedringer. Og neste gang vi vurderer et streikegrunnlag kan det være verdt å sende en varm tanke til betydningen av streikeretten, for uansett om vi er enige med de streikende eller ei, henger deres rettigheter sammen med rettighetene til de neste «fyrstikkarbeiderne» i Europa som trenger bedre levekår. For selv om noen tenker at pilotene har høy nok lønn er streikeretten hellig for alle, og deres gjennomslagskraft vil kanskje få lavtlønnsarbeidere til å forstå verdien av organisering og gi dem økt innflytelse i neste runde. Verdien av streikeretten undergraves ikke av nivået på lønnskravene, men den øker med evnen til gjennomslag. Gratulerer med dagen!

Del:

Nyhetsbrev

Abonnèr på vårt nyhetsbrev.
Les om personvern.

Åpningstider

Alle dager 10-18

Billettpriser

Voksen: 120 kr

Student/Honnør: 80 kr

Barn under 16 år: gratis

Nobels Fredssenter

Brynjulf Bulls plass 1
0250 Oslo

Kontakt

48 30 10 00
post@nobelpeacecenter.org