Gi håp en stemme

En due slippes for fred
Foto: Johannes Granseth / Nobels Fredssenter

Mange spurte oss hvordan det føltes å gjenåpne et fredssenter mens verden rundt oss var så full av krig og konflikt. Vi kjenner at det er viktig, og at det er nettopp da håpet trengs som mest.

Avmaktsfølelsen er reell. Massedrapene på sivile i Gaza og bildene av de støvete, sårede barna som bæres ut av ruinene. De fortvilte pårørende som venter på døtre, sønner og bestemødre som er fanget som gisler. Samtidig fortsetter krigen i Ukraina og krisene i Sudan, Jemen, Etiopia og flere andre steder som ikke engang når gjennom i det norske mediebildet.

Det kan være vanskelig å få øye på håpet midt oppi alt dette. Men det finnes, og håp kan ta mange former. Narges Mohammadi som inspirereriranske kvinner til opprør fra fengselet. Ales Bjaljatski som står opp mot diktaturet i Belarus. Dmitrij Muratov som ikke lar seg kneble. Malala som setter seg på skolebussen. Mandela som velger dialog fremfor væpnet kamp. Det er kanskje spesielt når noen går foran og gjør noe ekstraordinært – ofte mot en overmakt – at håpet tennes hos oss vanlige mennesker og vi følger etter. Historien om Nobels fredspris er full av slike mennesker.

Peace is Power på stort skilt foran t-banen på Jernbanetorget.
Foto: Christian Tunge ©️ Yoko Ono

Det føles derfor ekstra meningsfylt å kunne gjenåpne Nobels Fredssenter akkurat nå, når håpet trengs som mest. Vi inviterer til dialog og er en plattform for fredsprisvinnerne og andre som kjemper mot krig og urettferdighet. Fra 2. desember står døren vår åpen for alle som vil ta del. Både for dem som nekter å gi opp og som alltid tror på at det finnes en bedre fremtid, og for alle som er bekymret for hvor verden er på vei, og som trenger litt fremtidsoptimisme.

Om palestinerne i Gaza, kvinnene i Iran, og opposisjonelle i land som Russland og Belarus ikke mister håpet, hvilken rett har vi i Norge til å gjøre det? Men håpet trenger pleie og oppmerksomhet. Da er det motiverende å se engasjement som bidrar positivt:

Fatemeh som arrangerer konsert for Leger uten grenser. Magdi som skriver i avisen. Og norsk-israelske Eirin som løfter frem viktigheten av dialog med sin palestinske venn. Vanlige mennesker som gjør ekstra innsats er nettopp det som gir henne håp, sier Oleksandra Matvijtsjuk, leder i den ukrainske menneskerettighetsorganisasjonen CCL, som mottok Nobels fredspris i fjor. Håp smitter altså begge veier. Fra fredsprisvinnere og andre lederskikkelser til oss «vanlige folk» - og fra oss til dem.

På Nobels Fredssenter forvalter vi håp i kraft av å vise frem fredsprisvinnernes arbeid. I dagens mørke nyhetsbilde er disse menneskenes arbeid et lys – og et håp.

Årets fredsprisvinner Narges Mohammadi er et strålende eksempel på akkurat det. Selv bak murene i Evin fengsel i Teheran, der hun sitter innesperret for sin kamp for menneskerettigheter, forsetter hun å kjempe. Hun synger og dansernår hun kan, og smuglertekster ut fra fengselet som inspirerer tusenvis til å fortsetteopprøret mot undertrykkelsen. Til årets fredsprisutstilling, som åpner 12. desember, har Narges Mohammadi skrevet flere av tekstene, formet som brev spesielt til deg som kommer på besøk.

Hun har ikke noe annet valg enn å kjempe, sier hun, og holder fast i håpet:

«Jeg er sikker på at du vil se og høre vår seierssang i Irans vakre gater.»

Det sies at mot er smittsomt. Vi tror også at håp er det. Velkommen til oss!