Noen ganger kommer Nobelkomitéens leder ut døra med et navn vi knapt har hørt før, som Wangari Mathaai eller Kvartetten for nasjonal dialog. Andre ganger er det noen vi kjenner godt, men som ingen hadde trodd skulle få prisen, som EU eller Barack Obama. Da blir det reaksjoner og debatt – noe som i seg selv bidrar til å holde prisen aktuell og levende. 

Men kanskje viktigst av alt, Nobels fredspris gjør en forskjell. Det kanskje aller mest håndfaste beviset på det fikk vi i fjor sommer, da Dmitrj Muratov auksjonerte bort Nobelmedaljen sin for over en milliard kroner og ga pengene til barn som er rammet av krigen i Ukraina. Et annet eksempel på at prisen i seg selv har en betydning, var da nylig avdøde Mikhail Gorbatsjov, som fikk prisen i 1990, brukte deler av sine prispenger på å grunnlegge avisen Novaya Gazeta, som Muratov er redaktør for. Men enda viktigere enn pengeverdien, er nok søkelyset prisen gir.

«Jeg gjør og sier akkurat det samme nå som før jeg fikk prisen. Forskjellen er at nå hører folk på meg», sa urfolksforkjemperen Rigoberta Menchú Tum en gang hun besøkte Nobels Fredssenter. Fredsprisvinnernes budskap får mer tyngde og et større publikum enn de hadde før. De blir ettertraktede foredragsholdere verden over og det de sier blir lyttet til langt inn i maktens korridorer. Vi på Nobels Fredssenter ønsker også å bidra til å løfte fredsprisvinnernes kampsaker, og de siste årene har vi invitert prisvinnerne tilbake til Oslo et knapt år etter kunngjøringen. Da de tre prisvinnerne fra i fjor deltok på Nobel Peace Conference 31. august, la de frem et opprop for bedre beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere. The Sunflower Declaration skal være et verktøy både prisvinnernes organisasjoner og andre som jobber med å fremme menneskerettigheter kan bruke i sin dialog med beslutningstakere.