Kan fredsprisen 2018 føre til endring? - Nobel Peace Center - Nobels Fredssenter

Nobels Fredssenter

Kan fredsprisen 2018 føre til endring?

05. februar 2019 Av: Ingvill Bryn Rambøl

Photo: Cristine De MiddelPhoto: Cristina De Middel

Fredsprisen 2018 ble gitt for arbeidet mot seksuell vold i krig og konflikt. Et vondt og ubehagelig tema. Et så ubehagelig tema at det internasjonale samfunnet gjennom mange år har unnlatt å snakke om det. Etter 10. desember kan ingen lenger si at de ikke visste at seksuell vold brukes som våpen i krig. Og det i seg selv er en grunn for at svaret på spørsmålet i tittelen faktisk kan være «ja: Fredsprisen kan føre til en endring.

Vi er mange som jobber for at det skal skje. Først og fremst de to prisvinnerne:

Denis Mukwege er «hjelperen» – legen som har brukt nesten hele sitt liv på å hjelpe kvinner – og menn – som har blitt fullstendig ødelagt av seksuell vold. Da han startet sykehuset Panzi øst i Den Demokratiske republikken Kongo for 20 år siden, trodde han at han skulle drive mest med fødselshjelp. Men den første pasienten kom ikke for å føde. Hun hadde blitt voldtatt og skutt i kjønnsorganene. Mukwege trodde det var et engangstilfelle, men innen tre måneder hadde han behandlet 45 ofre for liknende voldshandlinger. Da forsto han at dette var noe som foregikk systematisk, at seksuell vold ble brukt som et våpen i borgerkrigen. I DR Kongo kjemper ulike grupper om kontroll over verdifulle naturressurser, og vold og voldtekt brukes for å skape frykt og for å drive hele befolkninger på flukt. Det er et billig og effektivt våpen. For når du ødelegger kvinnene, ødelegger du familiene og dermed hele samfunnet.

Denis Mukwege har vært favoritt til Nobels Fredspris i mange år. Men det måtte en kvinne til før han fikk den. Nadia Murad er «vitnet», som selv har opplevd hvordan seksuell vold brukes som våpen i krig og som har brutt tabuer ved å våge å fortelle om det.

Nadia vokste opp i jesidi-landsbyen Kocho, i provinsen Sinjar nord i Irak. Hun var yngst av 11 søsken, drømte om å starte en skjønnhetssalong og levde et rolig liv i landsbyen. Jesidiene er en religiøs minoritet og en folkegruppe som har blitt forfulgt i årevis. 3. august 2015 kom IS til Kocho. De beordret alle de ungene mennene i landsbyen om å strekke armene i været, og de som hadde hår under armene ble ført bort, skutt og lagt i massegraver. Seks av Nadias brødre ble skutt og drept. De eldre kvinnene, som Nadias mor, ble også drept. Jentene og de unge kvinnene ble kjørt bort i lastebiler og solgt som sexslaver. De ble voldtatt og mishandlet og tvunget til å konvertere til islam. Ved å drepe mennene, rekruttere barna og ta kvinnene til seg som sine «koner» forsøkte IS å utrydde hele jesidibefolkningen.

Fortsatt er omtrent 3000 jesidijenter i fangenskap. Men Nadia er altså en av de som har klart å rømme. Nå bruker hun all sin tid på reise rundt å fortelle sin historie og forsøke å bidra til at flere jenter blir sluppet fri. I biografien sin skriver hun:

«Det blir aldri enklere å fortelle sin historie. Man gjenopplever historien hver gang man forteller den. Men historien min er det beste våpenet jeg har mot terrorisme, og jeg har tenkt å bruke den helt til terroristene blir stilt for retten.»

Nadia Murad har fortalt sin historie til FNs generalforsamling og til politikere verden over. Og hun fortalte den på nytt til en hel verden da hun mottok Nobels fredspris 10. desember. Årets Nobelforedrag i Rådhuset er de sterkeste på mange år – ja kanskje noensinne. Og det er ikke bare fordi de to prisvinnerne har så sterke historier å fortelle. Eller fordi de begge to, på veldig ulike måte, er preget at de grufulle opplevelsene de bærer på. Det er også fordi de de to prisvinnerne på talerstolen i Rådhuset stilte så tydelige krav til verdenssamfunnet om å stille opp for ofrene for seksuell vold. De krevde forandring.

Jeg ønsker ikke mer sympati, sa Nadia Murad, jeg vil ha handling!

Denis Mukwege har selv sagt at dersom en pris ikke kan endre på livet til kvinnene, så er det en helt ubrukelig pris. Det må være hele poenget med denne prisen, sier han. At det skal føre til noe bedre!

Så hva skal til for å gå fra festtaler og sympati, til faktisk endring?

Kunnskap er et viktig premiss for endring. Og der kan fredsprisen gjøre en forskjell. De siste månedene er det blitt arrangert utallige seminarer om tematikken, den har kommet inn i Regjeringsplattformen her hjemme og på Nobels Fredssenter har hundrevis av skoleungdommer fått undervisningsopplegg om seksuell vold. Fredsprisen 2018 har satt et sårt tiltrengt søkelys på seksuell vold som våpen i krig og konflikt. For det er ikke noe nytt: Seksuell vold har blitt brukt i krig til alle tider.

Under annen verdenskrig ble koreanske kvinner tvunget til å være sexslaver for den japanske hæren. De var «Comfort Women», som skulle gjøre krigen mer utholdelig for soldatene. Og da russiske soldater stormet Berlin voldtok de hundretusenvis av kvinner for å «feire seieren».  Men dette ble ikke sett på som krigsforbrytelser. Voldtekt var en slags «nødvendig bieffekt» av krigen. På nittitallet kom vendepunktet. Fen internasjonale krigsforbryterdomstolen for det tidligere Jugoslavia anerkjente voldtekt som en forbrytelse mot menneskeheten og i Rwanda ble voldtekten av en halv million kvinner sett på som et redskap for folkemordet. For ti år siden vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 1820 som slår fast at bruken av seksuell vold som våpen krig og konflikt er en krigsforbrytelse. Det ble anerkjent at voldtekt og seksuell vold blir brukt strategisk som et ledd i selve krigføringen – et våpen som blir brukt til å terrorisere sivilbefolkningen, på linje med klasebomber eller landminer. Men fortsatt er det veldig få eksempler på at noen er tiltalt eller straffet for slike forbrytelser. En av grunnene er at det er vanskelig å føre bevis. Når europeiske fremmedkrigere vender hjem blir de som regel tiltalt for terrorvirksomhet. Det blir ikke undersøkt hvilke krigsforbrytelser de eventuelt har vært med på. Denne straffefriheten har Mukwege snakket om i mange år. Nå, etter fredspristildelingen, er det mange flere som peker på den og legger press på nasjonale og internasjonale domstoler .

En annen grunn til at det er så få saker, er at seksuell vold er tabubelagt og vanskelig for ofrene å snakke om. Også der kan denne fredsprisen gjøre en forskjell. Fordi den har anerkjent Nadia Murad ikke bare som et offer, men som et vitne som forteller om krigsforbrytelser samfunnet har en forpliktelse til å slå ned på.

De overlevende etter seksuell vold i krig trenger ikke verdens sympati – de trenger handling. Verden må ta inn over seg hva som skjer, og gi klar beskjed om at dette ikke er akseptabelt. På samme måte som vi arbeider med å bli kvitt klasebomber og landminer må vi jobbe for å få slutt på at kvinners og barns kropper blir gjort til gjenstander for systematisk krigføring.  Vi har alle et ansvar for at det søkelyset Nobels fredspris for 2018 har satt på seksuell vold skal fortsette å skinne.

Publisert i: Uncategorized | Tagget:

Del dette innlegget