Nobels Fredssenter

Hvor mange menn trengs for å styre et land?

07. november 2017 Av: Liv Tørres

La oss et øyeblikk glemme mål, idealer og vurderinger om hvor demokratisk et land er og bør være. La oss isteden snu det hele på hodet og spørre hvor mange man egentlig trenger for å styre et land. Hvor mange trenger vi egentlig? Ikke så mange. Kanskje 10?

Tinnsoldater. Bilde: Linn Cathrin Olsen / Nobel Peace Center

Det er alltid lurt å ha én mann som kontrollerer militæret, for de vil du helst ha på din side. Smart også med én som kontrollerer politi og ikke minst etterretningen, for den som har informasjon på folk og midlene til å bruke den sitter med mye makt på sine hender. Så trenger du en som kontrollerer, så langt det er mulig, media og de gale journalistene. En fjerde mann bør ha kontroll over finansdepartementet og statens pengebok. Så trenger du penger til å smøre hele maskineriet og ergo et par mann i næringslivet som kan hjelpe deg å skumme fløten av de statlige anbudsprosessene. I tillegg trenger du et par personer for å kontrollere de viktigste delene av partiet og dermed sikre delegater nok til at du blir gjenvalgt ved neste partikongress og samtidig sikre et skimmer av demokrati. For diktator vil du helst ikke være. I hvert fall ikke en gammeldags diktator. Åtte mann i tillegg til deg selv. Kanskje et par mer, eller et par mindre. Men hvis du sørger for å ha nok informasjon på dem alle og samtidig betale de skyhøye summer med helst en andel under bordet, har du både gulerøtter og pisk nok til å holde kontroll. Fortell dem at de bør lage seg tilsvarende spindelvev under seg. Galskap tenker du kanskje, men så enkelt kan det være og så enkelt er det faktisk i praksis i et økende antall land i 2017.

Autoritære regimer er i medvind. Ifølge Freedom House og Economist Intelligence Unit (EIU) lever nå under halvparten av verdens befolkning i demokratier. EIU sier kun 19 land er å betrakte som fulle demokratier i 2016. Den demokratiske tilbakegangen observeres på alle kontinenter og bekreftes av mange forskningsmiljøer. Mange land defineres nå som hybride demokratier eller som ”mangelfulle demokratier”. De autoritære og hybride regimene er samtidig langt mer elastiske og pragmatiske enn deres tradisjonelle forgjengere. Virkemidlene de bruker er også betydelig bredere og langt mer fleksible. På papiret kan det godt eksistere både menneskerettigheter og demokratiske institusjoner. De arrangerer selvfølgelig valg. Det er bare gamle diktatorer som var så dumme at de ikke gjorde det. De moderne diktatorene er smartere enn som så. I praksis er det interessante hvordan valgene er satt opp og hva som skjer mellom hvert valg. For alle ønsker demokrati på papiret. Putin kaller Russland for et ”selvstendig demokrati”. President Maduro understreker at Venezuela har fem pilarer av folkelig makt for demokratiet. President Erdogan i Tyrkia sier demokratiet ble styrket med nye grunnlovsendringer i fjor som økte hans egen makt. Og president Zuma hevder at det egentlig kun er den hvite kapitalismen som truer demokratiet i Sør Afrika, og slett ikke korrupsjonssakene mot ham selv eller domstolenes og pressens kritikk. Og selv om ikke Kina går så langt at de kaller sitt styresett demokratisk, legger de vekt på at det er et flerpartisystem preget av samarbeid.

Autoritære regimer bruker nå betydelige ressurser på å skape en illusjon om demokrati. De beholder gjerne institusjonene som var der tidligere. De fleste av dem har operative domstoler. I Ungarn har Fidesz-regjeringen gjort det vanskeligere for opposisjonen å samle inn valgkampmidler. I Venezuela undergravde Chavez kritiske medier og staten overtok kontrollen over mange av mediene. Sensur er vanlig i mange land. Drap og fengsling av opposisjonspolitikere er heller ikke fremmed kost i land som Russland, Iran, Kina, Venezuela, Etiopia, Tyrkia og Egypt m.fl. Menneskerettighetsaktivister og bloggere er selvfølgelig sårbare. Kriminalisering av protest er ikke uvanlig. Oransjerevolusjonen i Ukraina, og Regnbuerevolusjonen før denne, overbeviste ledere i gamle sovjetstater og andre autoritære regimer om at sivilsamfunnet måtte holdes under kontroll. I Russland er det nå over 10 lover som omtaler begrensinger på sivilsamfunnsorganisasjoner og over 30 lover som begrenser NGOenes muligheter til å eksistere. Diffuse lover gir statsapparatet større fleksibilitet når det gjelder å ta sivilsamfunnet. Å bli anklaget for å være utenlandsk agent eller agent for utenlandsk imperialisme er heller ikke uvanlig. Ifølge Freedom House hadde 12 land i 2013 forbudt sivilsamfunnsorganisasjoner å motta utenlandsk støtte og 49 andre land hadde tunge restriksjoner på dette.

Også i demokratiske land bør vi være på vakt. For det første fordi persondyrkelse og populisme er i økning også her. For det andre fordi det ikke er uvanlig at autoritære regimer opptrer bøllete overfor omverdenen og spesielt sine naboer. Det er alltid en grei måte å oppnå intern støtte på. For det tredje fordi autoritære systemer etter hvert har stor popularitet og påvirkning også utenfor landets grenser. Populistiske partier med Putin- vennlige plattformer vinner gehør og økende støtte i land som Nederland, Frankrike og Tyskland. Og ideen om at demokratiet kanskje ikke passer andre land sprer seg som farsott i en rekke afrikanske land, og da med henvisning til Kinas utvikling.

I starten av året nevnte Freedom House at vi burde følge ekstra godt med på Sør Afrika, som nettopp stod i fare for at demokratiet ville undergraves. Utfallet av det regjeringsbærende partiet ANCs landsmøte i desember vil legge press på demokratiet, mener Freedom House. Men undergravingen av demokratiets pilarer har pågått lenge og kan leses som en oppskrift etter thrilleren ”Hvor mange menn trengs det for å styre et land?”. Noen mener det har fungert sånn lenge. Noen mener det er det som gjør at presidenten har overlevd den ene mistillits- og korrupsjonssaken etter den andre. Og noen mener at det er dette som er den største trusselen mot demokratiet i Sør Afrika. Det har fungert sånn lenge. Det dokumenteres i disse dager også i boken The President’s Keepers som Zuma prøver å stoppe.

Den såkalt tredje demokratibølgen som skyllet over verden på begynnelsen av 90-tallet gjorde at mange av oss trodde at verden bare ville bli mer og mer demokratisk, men sånn har det ikke blitt. Mange av lederne i de autoritære regimene er tidligere ledere av frigjøringsbevegelser, og kom til makten ved å kjempe for friheten og likeverdet de selv i dag er med på å undergrave. Og slike personstyrte regimer har lettere for å utvikle seg der det tidligere har vært konflikt, partene har et kontroll og etterretningsapparat og der partiene og institusjonene er svake i utgangspunktet. Og en del av lederne til disse systemene har nettopp bakgrunn i militæret og etterretningen. Det er ikke demokrati de kjemper for lenger, men alternative ideer hvor nasjonalisme og ideen om den sterke mann står sentralt. For det er ikke tilfeldig at spørsmålet stilles om hvor mange menn det trengs for å styre et land. De fleste av disse personstyrte systemene er nemlig styrt av menn. Og det er egentlig veldig enkelt: det trengs relativt få av dem.

 

Publisert i: Livs blogg | Tagget:

Del dette innlegget