En bryllupsreise til Berlin - Nobels Fredssenter

Nobels Fredssenter

En bryllupsreise til Berlin

12. juli 2016 Av: Ingvill Bryn Rambøl

Historien om Nobels Fredspris er full av store fortellinger om noen av de mest betydningsfulle enkeltpersonene i verdenshistorien. Noen ganger, når vi undersøker nærmere, dukker det opp andre, mindre fortellinger. Det skjedde da vi holdt på med forberedelsene til utstillingen Den farlige prisen – om den tyske varsleren og pasifisten Carl von Ossietzky.  Da dukket fortellingen om Finn og Inger Lie opp.

FinnLie_650x430

Den unge, norske ingeniøren Finn Lie hadde vært aktiv i den sosialistiske ungdomsorganisasjonen Clarté mens han studerte i Oslo. Han var pasifist og politisk engasjert, og hadde fulgt den norske avisdebatten om fredsprisen til Ossietzky med stor interesse.  Debatten stilnet og Ossietzky var i ferd med å bli glemt, men Finn Lies engasjement var like sterkt. Et av hans høyeste ønsker var å treffe mannen som hadde varslet om tysk opprustning, som ble fengslet av nazistene og som mottok Nobels Fredspris i 1936. Våren 1938 tok Finn Lie med seg sin kone Inger på en slags forsinket bryllupsreise. Turen gikk til Berlin. Målet var å finne Ossietzky. «Det var et vanvittig tanke og en halseløs gjerning. Vi var vel kanskje naive», sa Finn Lie da han ble intervjuet av Erik Bye på NRK i 1980.

Det eneste det unge, norske ekteparet visste var at Ossietzky var blitt vist frem til verdenspressen på et moderne sykehusanlegg vest i Berlin da nyheten om fredsprisen ble kjent høsten 1936. Finn og Inger dro dit spurte etter Ossietzky. Men der hadde de ingen pasient ved det navn. Først da Finn Lie påpekte at de måtte ha et kartoteksystem, for det hadde vi jo i Norge, fikk de se et blått kartotekkort med Ossietzkys navn. Han var blitt utskrevet etter etpar dagers opphold. Nederst på kortet sto det skrevet en adresse med blyant. Hit dro Finn og Inger Lie, og fant et slitent sykehus der tuberkulosepasienter lå på rekke og rad. Ossietzky og hans kone Maud hadde et eget lite rom på seks kvadratmeter. Vanligvis var det bevoktet, men akkurat denne dagen stor det ingen vakter utenfor. Etter å ha forsikret Maud om at de ikke var journalister, men fredsvenner fra Norge, fikk de slippe inn.

Der lå Carl von Ossietzky i sin seng foran oss. Et mer følelsesforvirret øieblikk har vel neppe noen av oss gjennomlevet. Han var blek og mager, og den hånd han strakte oss var tynn og kraftløs – men hans klare blå øine strålte av liv – og jeg tror av overstrømmende glede.

Finn Lie ble sittende og snakke med den dødssyke fredsprisvinneren i flere timer.  Han var godt informert om debatten som hadde rast rundt tildelingen av Nobels fredspris, og virket oppdatert på nyhetsbildet. Da Finn Lie ville fortelle om den forfatteren Knut Hamsuns angrep på ham i norske aviser, ble han avfeiet av Ossietzky. «Jeg kjenner ham ikke som menneske, men han er en stor dikter. Hvis De noen gang treffer ham, så hils ham fra meg.»

Det norske ekteparet var de eneste som hadde besøkt Ossietzky på nesten to år. Og de skulle bli blant de siste som fikk se ham i live. De forlot det stusselige sykeværelset fast bestemt på å hjelpe fredsprisvinneren til et sted han kunne få bedre behandling, gjerne i Norge. Planen var å skrive ned historien om forholdene Ossietzky levde under og presentere den for den tyske ambassaden i Norge. Dersom de fikk besøke Ossietzky igjen sammen med norske leger, ville de la være å publisere teksten. Men før teksten var ferdig skrevet kom dødsbudskapet fra Berlin, og historien ble trykket i Dagbladet 14. mai 1938.

Da Ossietzky ble begravet, var bare kona Maud, legen hans og to Gestapo-vakter tilstede. En eneste blomsterbukett lå på kisten. Den var fra Finn og Inger Lie.

Og hva med hilsenen fra Ossietzky til Knut Hamsun? Utrolig nok traff Finn Lie Knut Hamsun i en heis i Oslo rett før krigen.

Lie gikk ut i samme etasje som Hamsun, stanset ham og sa at han hadde en hilsen til ham.

«Fra hvem?» spurte den tunghørte dikteren.

«Jeg har en hilsen fra Carl von Ossietzky,» svarte Finn Lie så høyt han kunne inn i øret på ham.

Hamsun vinket ham av.

«Jeg kjenner ingen ved det navn, jeg kjenner ingen ved det navn»

(Kilder: Dagbladet 14. mai 1938 og I.Eidsvåg: Det var freden jeg ville: Ossietzky, Hamsun og Undset, Sigrid Undset-selskapet.)

 

Publisert i: Uncategorized | Tagget:

Del dette innlegget