The Coca-Cola lake front trail - Nobel Peace Center - Nobels Fredssenter

Nobels Fredssenter

The Coca-Cola lake front trail

09. mai 2016 Av: Inger Marie Bø

I fremtiden skal næringslivet betale mer for kulturen i Norge. Det legger Kulturdepartementet opp til, og de fleste kulturinstitusjonene ansetter profesjonelle kommersielle hoder for å få det til. Etter fire dager på verdens største sponsorkonferanse er jeg usikker på om de vil lykkes – og om dette er en utvikling norske myndigheter egentlig ønsker.

Skal Toghallen hete Coca Cola-galleriet? Vi iniviterer til debatt!

Skal Toghallen hete Coca Cola-galleriet? Vi iniviterer til debatt! (Foto: Johannes Granseth)

Noen timer før konferansen starter rekker jeg en tur langs lake Michigan. Den store innsjøen i seg selv er ikke sponset, men den er også det eneste jeg møter på turen som ikke er det. Turstien langs sjøen er sponset av Coca-Cola. På veien dit går jeg innom The Millennium Park, der skiltene med merkenavn vokser tett: The Chase Promenade, McDonald Cycle Center, Crown Fountain, BP Bridge, Pritzker Pavilion, McCormick Tribune og Wrigley Square (for å nevne noen). Alt er riktignok pent designet med like skilt gjennom hele parken, men spørsmålet som dukker opp i hodet er:

Ønsker vi at turen fra Sognsvann til Ullevålseter skal hete Solo-stien, og broen i Vigelandsparken Nordea-broen? Skal Ullevål stadion bytte navn til Stordalen stadion og Munch-salen på Nasjonalgalleriet hete Olav Thon-galleriet?

Ingenting er rent
Slik er det i USA. Ingenting er «rent» og fritt for kommersielle merkenavn eller navn på private givere. Hvis det er en slik utvikling Regjeringen i Norge ønsker, så vil de klare å få det til gjennom å redusere de økonomiske støtteordningene for kultur-, idretts- og organisasjonslivet. Og hvis det er dette de ønsker, så haster det med å legge til rette for en slik utvikling, slik at det er økonomisk interessant for giverne å bruke penger på kulturen. Og vi må ta verdidebatten jo før jo heller.

Selv den minste kulturinstitusjon i USA har store sponsoravdelinger. I Norge er det ikke slik, men det er heller ikke vanlig her at private personer gir store gaver over en lav sko.  Ikke bare tar kulturen – og det vi kaller «sosio»-sponsing – en liten del av «kaken» i sponsormarkedet (16 % i USA / 20 % i Norge), men i USA er 72 % av de midlene som går til denne delen av kaken gaver fra individuelle givere (filantropiske gaver), 8% er fra legater og 15% fra stiftelser. Kun 5 % kommer fra kommersielle selskaper. Museene har mange vegger fulle av navn på personer som har gitt gaver. Hvert utstillingsrom har et navn – som du lett kan tro er navnet på kunstneren. Vi kaller Munch-rommet for Munch-rommet fordi det er Munchs kunst som henger der. I USA er det ikke slik. Der har rommene navnet til enkeltpersoner som har donert gaver til museet. I Norge er gaver fra enkelt-personer så lite vanlig at det ikke engang måles i sponsorstatistikken, så det er ganske lite penger på dette området sammenlignet med «over there» (72 % er fra individuelle givere i USA). Men, amerikanerne er ikke dumme, de er ikke kjent for å gjøre noe som ikke lønner seg. Her ligger mulighetsrommet vårt.  Hvis vi skal få til økt privat finansiering av våre kulturinstitusjoner og andre non-profit-institusjoner, må det legges til rette slik at det er lønnsomt for bedriftene og private givere å gi. Det kommer til å koste penger andre steder i statsbudsjettet.

Det må legges til rette for bedre fradragsmuligheter og incentivordninger for næringslivet og private givere.

Private givere og kommersielle partnere som en ressurs
På Nobels Fredssenter har vi levd med denne situasjonen siden vi åpnet i 2005. Ikke bare ble det skaffet 85 millioner kommersielle kroner for å etablere senteret, men vi har i alle disse 11 årene jobbet aktivt med å skaffe kommersielle og ikke-kommersielle inntekter (stiftelser o.a.) ut over den støtten vi har fått fra kulturdepartementet. I 2015 var 52 % av våre inntekter fra departementet, 21 % fra kommersielle sponsorer, 6 % fra stiftelser o.a. og 20 % egeninntekter (billett, butikk, kafé mm.). Dette har vært stabilt over tid.  Vi ønsker faktisk å være sterkt sponsorfinansiert fordi vi har sett at det gjør oss relevante. Det gir oss rom for samarbeid som øker verdien av det vi gjør – og av det bedriftene gjør – på en måte som kommer publikum til gode. Vi har vært heldige. I Hydro, Telenor og ABB har vi funnet stabile samarbeidspartnere som har langsiktige perspektiver. Så langt er alt bra.

Fremtiden
Samtidig som vi er fornøyde med de partnerne vi har, ser vi at det er flere utviklingstrekk som gjør fremtiden usikker. Det viktigste er selvsagt den økonomiske situasjonen for næringslivet. De siste tre årene har vi møtt langt flere stengte dører når vi har bedt om støtte. Det er også  tøffere konkurranse om de sponsorene som fortsatt er aktive. Vi må mao. kjempe med flere om de samme pengene. I denne situasjonen med dårligere tider og økt konkurranse må hver enkelt institusjon også ta stilling til hva og hvem vi ønsker som sponsorer, og hvordan de skal synliggjøres. Ønsker vi den utviklingen vi ser i USA? Skal Munch-rommet heter Stein Erik Hagen-rommet? Ønsker vi at Volvo skal sponse Skiforeningen på samme måte som Subaru sponser The National Parks Association i USA? Et bilmerke sponser nasjonalparkene, hvor absurd er ikke det?

For Nobels Fredssenter er tiden kommet for å gå til utlandet. Vi finner ikke nok partnere i Norge for å sikre at vi når målene våre, til det har vi for store ambisjoner for de neste ti årene. Men, ønsker Norge å outsource den viktigste merkevaren vi har? Skal vi inngå samarbeid med Bank of America, Mastercard eller Coca-Cola? Skal vi bytte navn på Toghallen på Nobels Fredssenter og kalle det Coca-Cola-galleriet? Toghallen heter Toghallen fordi det i 117 år kom tog inn på Vestbanen. Vi inviterer til debatt!

En forkortet versjon av dette innlegget er publisert i Aftenposten Debatt mandag 9. mai. 

Publisert i: Uncategorized | Tagget:

Del dette innlegget