Sharpeville-kortet - Nobel Peace Center - Nobels Fredssenter

Nobels Fredssenter

Sharpeville-kortet

21. mars 2018 Av: Liv Tørres

I dag, 21. mars, markerer vi verdensdagen mot rasisme. Dagen ble valgt til minne om de 69 som ble massakrert av politiet under demonstrasjoner mot raselovene i Sharpeville i Sør-Afrika i 1960. Antallet er ikke veldig forskjellig fra det som ble massakrert her hjemme den 22. juli 2011. Man angrepene har mer enn et tall til felles.  Rasisme og ekstremisme. Likevel er det få her hjemme som snakker om 22. juli på anti-rasisme-dagen. Da snakker nok de fleste mest om rasisme ute i den store verden eller rasisme på et litt mer abstrakt plan. Men kanskje vi nå endelig kan begynne å snakke om hva det egentlig dreide seg om den dagen i juli 2011, nemlig rasisme, fremmedhat og politisk angrep?

Sharpeville, 21. mars 1960: En gruppe demonstranter er samlet i protest mot innføring av passlover for svarte. Bildet er tatt noen timer før politiet åpnet ild og drepte 69 personer. (AP Photo/ Cape Argus)

Sharpeville, 21. mars 1960: En gruppe demonstranter er samlet i protest mot innføring av passlover for svarte. Bildet er tatt noen timer før politiet åpnet ild og drepte 69 personer. (AP Photo/ Cape Argus)

I 2012 ble jeg invitert til å snakke om 22. juli for dansk fagbevegelse. Jeg var utstyrt med talepunkter som ganske klinisk beskrev og forklarte bakgrunnen for angrepet. Først da jeg kom opp på talerstolen bestemte jeg meg for å legge bort talepunktene og heller fortelle min egen historie om det som hendte. Det føltes trygt der utenfor Norges grenser. I utlandet kunne jeg fortelle hva jeg opplevde i Regjeringskvartalet den dagen og det mange andre opplevde på Utøya kort tid etter. Jeg kunne fortelle at det var et politisk attentat hvor vi i arbeiderbevegelsen var målet.  Og jeg kunne brennende engasjert appellere om at vi alle måtte kjempe mot rasisme og fremmedhat. Hjemme ville jeg ikke holdt den talen.

Den rådende historien hjemme var jo at det var Norge som ble angrepet den sommerdagen. Det er ingen tvil om at et politisk attentat mot ett parti faktisk også er et angrep på demokratiet og hele det politiske systemet. Det er heller ingen tvil om at det var en styrke for både de berørte og landet å se hele folket samle seg i kjærlighet, fellesskap og troen på rettsstaten. Men 22.  juli var likevel først og fremst et angrep på arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiet. Et angrep som vokste ut av konspirasjonsteorier, nasjonalisme og rasisme.

Det var et høyreekstremistisk angrep. Av mange grunner snakker vi lite om akkurat det. Og mange av oss som var der den dagen ble fortalt, eller følte selv, at vi var partiske. Vi hadde egentlig ikke like sterke stemmer som andre som stod lenger unna. Vi ble spurt om hva vi følte. Andre ble spurt om hva de tenkte og mente. Kanskje vi selv også ble for følsomme. For vi var jo partiske. Hvis narrativen var at vi alle var angrepet og at 22. juli var «et angrep på Norge» var det jo litt dårlig gjort å si at nei, dere ble ikke angrepet, det var det vi som ble. Og noen ganger kom følelsene også litt i veien.  Med god grunn. For det var nødvendigvis både stor sorg, smerte og sinne blant etterlatte og overlevende.

Jeg har aldri hørt overlevende og representanter for AUF eller Arbeiderpartiet prøve å slå politisk mynt på 22. juli, eller trekke «22.juli-kortet». Tvert imot. Vi har et medansvar for at folk glemmer at dette var et politisk attentat. Vi var så bekymret for at noen skulle tro vi prøvde å slå politisk mynt på dette, at vi ikke selv heller nevner 22. juli særlig ofte. Vi var så opptatt av å vise ansvar og respekt og av verdien av at hele folket stod sammen at vi dempet politikken. Vi burde snakket tydeligere om den politiske motivasjonen bak.

Men når nettet nå flyter over av hatprat, nye konspirasjonsteorier og rasisme, må vi si fra. Vi må si fra om at det innimellom er kort avstand fra holdninger til handlinger og at vi vet det fordi vi var der da det skjedde.

Vi trengte alle at angrepet ble definert som en nasjonal krise. At vi stod sammen i sorgen. At det ikke ble laget partipolitikk av krisen. Men nå har det vært altfor stille altfor lenge. For vi har ikke tatt tak i høyreekstremismen som et reelt samfunnsproblem. Mye oppmerksomhet etter 22.  juli ble vendt mot offentlige etaters beredskapsevner, men altfor lite mot vårt felles ansvar for å forhindre radikalisering. Og det er mulig å diskutere politiske tiltak uten at det lages partipolitiske konflikter av det. For toleranse og respekt for mangfold finnes i alle partier.

Uten omfattende diskusjon om årsakene klarer vi ikke å hele sårene etter 22. juli ordentlig. Det har den siste uka vist oss. Og uten at vi diskuterer årsakene vil vi heller aldri få den reelle samfunnssikkerheten vi trenger. For ingen kan med hånden på hjertet si at det bare finnes én Behring Breivik blant oss. Derfor trenger vi ledere som løfter dette høyt på dagsorden. Som løfter verdien av mangfold. Som maner til toleranse.  Og som tar avstand fra rasistiske utsagn, hatretorikk og ekstremisme. Ledere som nå tar førstelinjeansvar på dette området er den beste medisinen også for å forhindre at det utvikler seg reelle partipolitiske uenigheter om både samfunnssikkerhet og ekstremisme. For det er ingen av oss tjent med.

I Sharpeville var det ingen som ble anklaget for å trekke «Sharpeville-kortet». Ingen som ble anklaget for å referere til ekstremisme eller rasisme som del av egen politisk agenda. For det var akkurat det det var: Rasisme og ekstremisme. Og det er like uakseptabelt når det skjer her hjemme som når det skjer ute i verden.

Liv Tørres er overlevende etter terrorangrepet på Regjeringskvartalet 22. juli. Hun hadde sin siste arbeidsdag som politisk rådgiver i Arbeidsdepartementet og var i garasjen da bomben gikk av. 

Publisert i: Liv Tørres, Livs blogg | Tagget:

Del dette innlegget