Drømmen om penger - Nobel Peace Center - Nobels Fredssenter

Nobels Fredssenter

Drømmen om penger

11. februar 2018 Av: Liv Tørres

– Her kan alle klatre helt til topps, fortalte han meg. Historien hans har sittet i meg helt siden den morgenen i New York på begynnelsen av 80-tallet. Han var uteligger og hadde kommet til suppekjøkkenet for å få dagens måltid. Er du norsk, spurte han, før han satte i gang og fortalte hvor fantastisk USA var: – Ja, her kan alle klatre helt til topps. Så tok han seg i det: – Ikke jeg, da. Jeg var ikke smart nok. Men alle andre kan klatre til topps.

Han sa det uten et snev av sinne eller bitterhet over at andre hadde så mye og han selv ingen ting. Uten et eneste tegn på misunnelse. Kun resignasjon og stolthet over at han levde i et land hvor alle kunne klatre opp i skyene, –  alle bortsett fra ham.  25 år senere er det ikke bare uteliggere som kan konstatere at det i praksis er umulig å klatre til topps eller forbedre livet sitt i USA.

Gapet i velferd og velstand har økt voldsomt i USA siden 80-tallet, og det øker fortsatt. Det var vanskelig nok å oppnå den amerikanske drømmen den gang. Men da fantes i det minste en tro på at vanlige folk kunne klatre oppover, samt en følelse av at det var vanlige folk som hadde makten og bygde landet. Nå er dette nærmest umulig. De første tiårene etter krigen tjente barn stort sett alltid mer enn foreldrene deres hadde gjort. Nå er det kun halvparten som tjener mer enn sine foreldre. Samtidig tar overklassen en stadig større del av kaka. Endringene skjedde fra 80-tallet. Gjennomsnittsarbeideren i Ottawa-fylket i det nordøstlige USA, som Robert Putnam beskriver i boka ”Our Kids”, har ikke hatt reell lønnsøkning på nesten 50 år og tjener nå 16 prosent mindre enn sin bestefar hvis vi kontrollerer for inflasjon. Dette er ikke uvanlig. Fattigdommen øker. Arbeidere som tidligere kunne forsørge en familie sliter nå vettet av seg for å forsørge seg selv med tre jobber. Barnefattigdommen økte fra 10 til 40 prosent fra 1999 til 2013. En fjerdedel av amerikanske arbeidere lever under fattigdomsgrensa. Bak tallene skjuler det seg familietragedier, alkoholisme, svake nettverk, lav utdanning og økende kriminalitet i en stadig gjensidig forsterkende, destruktiv sirkel. Og samtidig blir en liten elite stadig rikere. I 2012 tok de 10 prosent best betalte i USA med seg halvparten av inntektene hjem. Og de én prosent best betalte tok med seg 20 prosent av de totale inntektene.

Den amerikanske utviklingen er ikke unik. Ulikheten øker i mange land. Oxfams nyeste rapport om ulikhet, som ble presentert for Verdens Økonomiske Forum i februar i år, viser at den rikeste prosenten av verdens befolkning tok hjem 82 prosent av velstandsøkningen i 2017. Fra før satt de allerede med det meste av velstanden. Rundt 60 personer sitter med de samme ressursene som halvparten av verdens befolkning. Det tar en toppleder for en av de største internasjonale kleskjedene fire dager å tjene det samme som en tekstilarbeider i Bangladesh tjener i løpet av et helt liv. Milliardærenes velstand har økt med 13 prosent hvert år siden 2010. Seks ganger raskere enn veksten i vanlige arbeideres lønninger, viser Oxfam. Mens det store flertallet av fattige tidligere bodde i såkalt fattige land, bor nå rundt 80 prosent av verdens fattige i mellominntekts- eller rike land. Forskjellene har med andre ord blitt mye større mellom Jørgen Hattemaker og Kong Salomon. Og forskjellene kommer tettere på oss: vi ser dem tydeligere og vi ser dem nærmere. Verdens fattige ser ikke de rike kun i aviser og på TV-skjermene lenger. De ser dem i nabolaget. Og det skaper – ikke overraskende – reaksjoner.

Historien om de amerikanske småsamfunnene, som Putnam beskriver, handler nemlig ikke bare om arbeiderklassens fall, men også om etableringen av, og veksten i, en ny overklasse. En overklasse som synes mer og som viser fram mer av rikdommen sin. For mens arbeiderklassen har kollapset inn i fattigdom og middelklassen langt på vei har forsvunnet, har en nyrik overklasse flyttet inn i nabolaget og nyter utsikten over sjøen og landskapet fra palasser med 10 minutters avstand til de nå så fattige områdene der tidligere arbeidere bor. Men samtidig med at fattigfolk nå ser overklassen i gangavstand fra sine hjem, betrakter de den samtidig på avstand. For de rike går ikke lenger på de samme skolene og i de samme butikkene, idrettslagene eller organisasjonene som de med mindre penger. Med økende forskjeller og økende avstand mellom folk med ulik bakgrunn øker også frustrasjon, apati, sinne og eller radikalisering blant dem som har minst og/eller føler seg utenfor. For høy ulikhet reduserer vekst og utvikling, og skaper også politiske reaksjoner fra nord til sør. At reaksjonene er forskjellig fra land til land er ikke overraskende. Noen steder får de utløp i radikalisering, sinne, eliteforakt eller overraskende presidentvalg. Andre steder får reaksjonene utløp i organisering og protest.

Det er ikke naturlover som har skapt denne ulikheten, men politikk. Politikk som bevisst har fremmet velstandsøkning blant de rike og som noen trodde skulle spre seg nedover, men slett ikke gjorde, eller gjør, det. Overklassen bruker penger de sparer på politiske endringer og skattekutt til å kjøpe luksusvarer. Og underbetalte arbeidere i både nord og sør lager luksusvarer til overklassen og kopier til middelklassen, oftest til en lønn som ikke er til å leve av.

Det rare er at folk ikke er sintere. Vi har sett tusener av bilder av fattige og flyktninger. Og mange har blitt immune overfor akkurat slike bilder og inntrykk. Bildene vi ser av eliten er derimot ofte forbeholdt glansede tidsskrifter der idealene er skjønnhet, status og rikdom. De rike bygger høyere og høyere murer i mange land for å nekte andre innsyn i sine egne liv og mister samtidig bakkekontakten med resten av folket. Mens drømmen om rikdom har blitt stadig mindre realistisk, framstilles den stadig mer som en drøm vi alle bør jakte på.

Xue Qiwen i leiligheten hun har dekorert med møbler fra sin favoritt-designer, Versace. (c) Lauren Greenfiel, 2005

Xue Qiwen i leiligheten hun har dekorert med møbler fra sin favoritt-designer, Versace. (c)Lauren Greenfield, 2005

Nettopp derfor er det viktig å vise fram rikdommen, materialismen og statusjaget også uten glanspapir. Lauren Greenfield gjør nettopp dét. Hennes fotografier, som vi stiller ut på Nobels Fredssenter fra onsdag, viser rikdommen og jaget etter skjønnhet og penger i all sin brutalitet. Rikdommen er nok behagelig, men virker definitivt ikke bare tiltrekkende når vi ser den i all sin grelle prakt. I utstillingen Generation Wealth får vi se hvor de egentlig lever, menneskene og eliten som ofte er bekymret for ulikhet, men selv gjerne kniper igjen sin egen lommebok overfor andre. Og hvordan de lever, de som kanskje ikke har så mye penger, men er hekta på de samme idealene om materialisme, skjønnhet og statusjag. Og at bildene skaper reaksjoner og debatt er ikke overraskende: Synes vi det er bra at noen kan leve slik? Er det rettferdig? Er dette verdier vi ønsker skal legges til grunn for samfunnet vårt? Og hvilke politiske virkemidler bør vi bruke for å fremme fellesskap, fellesskapsverdier og redusere ulikhet?

Og i tankene vandrer jeg tilbake til den amerikanske uteliggeren jeg traff på 80-tallet. For han ville nok ikke vært like stolt av landet sitt og den amerikanske drømmen om jeg hadde truffet ham i dag. I dag ville han nok vært mer sint og mer utålmodig. Med rette!

Publisert i: Liv Tørres, Livs blogg | Tagget:

Del dette innlegget