Vi snakker for lite om fred - Nobel Peace Center - Nobels Fredssenter

Nobels Fredssenter

Vi snakker for lite om fred

08. september 2017 Av: Liv Tørres

Foto: Nobels Fredssenter

Vi er mange som holder pusten om dagen. Og da er det ikke bare det norske valget jeg tenker på. Vi står overfor en langt mer konfliktfylt verden. Stormaktene ruster opp og verdenssituasjonen tilspisser seg. Spenningene øker mellom øst og vest. Voldsspiralen vokser i Midtøsten. Vi har større humanitære kriser og høyere flyktningetall enn vi har hatt på mange tiår. Og trusselen om atomkrig øker. Men selv om de fleste av oss vet at dette skyldes krig og konflikt, snakker vi sjelden om fred.Vi er helt i sluttspurten av en valgkamp. Et lett søk i partienes programmer viser at AP nevner fred 10 ganger, SV 19 ganger og Høyre 2.  KrF nevner fred hele 42 ganger, mens Frp ikke nevner det i det hele tatt, verken i handlings- eller prinsipprogram. Få vil mistenke Frp for å være for krig fordi de ikke nevner fred, eller KrF for å være mer for fred enn de andre fordi de nevner fred oftest. Men det rare er at ingen av partiene har snakket noe særlig om krig, fred og sikkerhetspolitiske spørsmål i valgkampen. Til tross for at noen av de største spillene med betydning for norske interesser står her. Og til tross for at den norske befolkning faktisk sier at de legger vekt på utenrikspolitikk når de velger parti. Valgkampen dreier seg like fullt stort sett om nasjonale spørsmål. Men vi lever i et svært åpent samfunn og en globalisert økonomi. Sysselsettingen vår henger tett sammen med hvordan vi klarer oss internasjonalt. Inntektene våre fra energieksport, handel, investeringer, forvaltning av havområdene, er alt sammen avhengig av verdenssituasjonen. Våre framtidige pensjoner er tilsvarende avhengig av hvordan Oljefondets investeringer gjør det internasjonalt. Ankomsten av flyktninger her hjemme henger sammen med hvordan konfliktbildet utvikler seg internasjonalt. Også livene til mange av våre soldater beror på det internasjonale konfliktbildet.

Vi burde snakke langt mer om fred. For fred stopper ikke bare flyktningkriser og humanitære katastrofer. Fred dreier seg om å avslutte dagligdagse mareritt for de som lever i det motsatte. Om å slippe å bo i utbomba ruiner med ødelagte vegger slik som menneskene jeg har truffet i Gaza. Om å slippe å leve med et privatliv til offentlig skue fordi veggene i leiligheten er knust av bomber. Om å slippe å spise kjæledyrene sine, slik noen må gjøre i Syria. Eller å ha væske fra blader som eneste føde, slik noen av de jeg har møtt i Sør-Sudan har. Fred er motsatsen til alt dette: det er hverdagslighet, stillhet, glede og vekst. Fred er første betingelse for mat, vann og skole. Fred bidrar til overlevelse og vekst. For ingen land i krig klarer å sikre bærekraftige inntekter, vekst og utvikling. Fred er alfa og omega både internt i de landene som opplever det motsatte og for verden for øvrig som opplever ringvirkningene. Krig, konflikter og spenninger er vår tids største utfordringer.

Og likevel snakker altså nesten ingen om hvordan vi skal oppnå fred. Problemet er at selv om fred krever fravær av krig og dermed både fredsavtaler og enighet, krever fred også så mye mer. Fred krever forebyggende arbeid, dialog, samkvem og god kontakt mellom mulige motstandere; langsiktig preventivt arbeid og kompromisser. Og etter en eventuell avslutning av konflikter krever fred både forsoning, inkludering, dialog og gjenoppbygging. Å bygge fred er ikke lett, som president Santos sa da han tok imot fredsprisen i desember i fjor. Det er mye enklere å drive krig.

Det er mange spørsmål politikerne bør diskutere framover. Noen av dem er knyttet til vår rolle i en verden der USA etter hvert har fått mindre betydning parallelt med at andre stormakter har blitt mer framtredende. Når aktører på innsiden av det vestlige fellesskapet tydelig betviler fellesskapet, reiser det spørsmål også for oss om hva slags allianser vi bør bygge framover. Skal vi ha mer kontakt med land i sør? Må vi gjenetablere kontakter utenfor vesten som vi har sviktet de siste årene? Må vi revitalisere vårt forhold til, og dialog med, Russland? Og bør vi ikke tenke nytt når det gjelder bistandsmidlene vi bruker med mer fokusert innsats og betydelig mer mot i innsatsen nettopp for å styrke fredsarbeidet internasjonalt? Hvordan skal vi gjenoppbygge vår rolle som fredsnasjon internasjonalt? Skal vi delta i en amerikansk opptrappingsplan i Afghanistan? Og hva slags forhold har politikerne tenkt å ha til menneskerettighetene framover? Er ikke respekten for dem også å betrakte som norske verdier?

Kanskje valgkampens manglende fokus på utenrikspolitiske spørsmål skyldes at dette er komplekse og krevende spørsmål. Kanskje det skyldes at ingen av partiene har så mange talspersoner med god kompetanse på komplekse utenrikspolitiske spørsmål. Kanskje det skyldes at det lenge var stor enighet om utenrikspolitiske spørsmål mellom Høyre og Arbeiderpartiet, og dermed tenkte de andre at de ikke behøvde å bry seg. Og kanskje skyldes den manglende interessen at journalistene ikke har vært interessert.  Men manglende interesse blant folk skyldes det neppe. Og med alle de store spørsmålene som står i kø etter valget kommer manglende fokus på utenrikspolitiske spørsmål forhåpentligvis ikke til å vare lenge. Vi må ta et internasjonalt medansvar for en bedre ledet verden. Det er faktisk i norsk interesse. Som et lite land med stor avhengighet av fellesskap, trenger vi nye og bredere allianser i en raskt omskiftelig og ustabil verden. Ledelse krever vilje til å lede og en visjon om hvor vi skal. For å få til det, må vi snakke langt mer om fred etter valget enn vi har gjort før.

Publisert i: Liv Tørres, Livs blogg | Tagget:

Del dette innlegget