Nobels Fredssenter

Et lite forskningsprosjekt

02. juni 2017 Av: Liv Tørres

Det var noen år etter at Mandela og de Klerk hadde fått Nobels Fredspris. Apartheid hadde falt i Sør-Afrika, det nye demokratiet sto vaklende på beina og den nye ANC-regjeringen skulle bygge og reformere landet. I disse omgivelsene fikk noen av oss som den gang jobbet i Forskningsstiftelsen FAFO en knallgod ide. Vi ville lage en arbeidskraftundersøkelse. Sør-Afrikas aller første, og i alle fall den første som inkluderte både svarte, fargede, indere og hvite. For hvordan kunne man lage en målrettet velferdspolitikk hvis man ikke visste hvor mange som levde i fattigdom? Og hvordan skulle man få til en aktiv arbeidsmarkedspolitikk hvis man ikke visste hvor mange som var arbeidsledige eller jobbet i uformell sektor?

Alle syntes ideen om en nasjonal arbeidskraftundersøkelse var knallgod: Regjeringen, arbeidsdepartementet, partene i arbeidslivet og norske myndigheter. Pengene ble skaffet i samarbeid mellom norske og sør-afrikanske myndigheter. Og billig var det ikke i et land hvor man måtte tegne kartene på nytt, respondentene måtte intervjues personlig og hvert intervju kostet over 200 kroner. Etter to år og 50 000 intervjuer, utallige timer med nye spørreskjemaer og metoder, analyser, dokumenter og kart, hadde vi endelig en rapport. Endelig hadde vi tallene på bordet: Vi hadde de ”ultimate” tallene for arbeidsledighet, fattigdom, ulikhet og størrelsen på uformell sektor. Vi hadde dokumentasjon på rase- og kjønnsforskjellene i arbeidslivet. Ja, selv et anslag på befolkningsstørrelsen hadde vi. Kun en statistiker vil skjønne hvilken lykkefølelse det ga.

Men ingen rundt oss ble særlig fornøyde med det vi hadde funnet. Arbeidsledigheten viste seg å være 10 prosent høyere enn de offisielle tallene. Fattigdomstallene, anslagene på ulikhet og størrelsen på den såkalte uformelle, uregistrerte økonomien stod det like ille til med. Alt i alt var dette en rapport som fortonte seg som Jobs bok: Bare dårlige nyheter og ingen lyspunkter i sikte.

blogg-forskningsprosjekt

Finansministeren i Sør Afrika var ikke imponert. Arbeidsministeren var plutselig umulig å få kontakt med. Departementet ville ikke publisere rapporten. Den norske ambassadøren mente vi burde gjemme den bort. Den sør afrikanske ambassadøren til Norge mente rapporten forårsaket diplomatisk krise og reiste hjem da han så pressedekningen fra lanseringen i Sør-Afrika. Og det er vel tvilsomt om jeg ville fått noen jobb i Sør-Afrika de første årene etter at rapporten var utgitt. Det var kun sør-afrikansk fagbevegelse som hadde mot nok til å stå skulder ved skulder med oss om å publisere rapporten.

Det skal legges til at spørreskjemaet vårt senere ble kopiert side for side av det sør-afrikanske statistikkbyrået i deres påfølgende arbeidskraftsundersøkelser; at de offisielle tallene deres ganske snart begynte å nærme seg våre; at arbeidsmarkeds- og velferdspolitikken i Sør-Afrika ble tvunget til å svare på spørsmålene reist av rapporten vår; og at Statistikk-rådet som overordnet instans på feltet en god stund etter ba oss om unnskyldning og spurte om vi kunne forelese om hvordan lage surveys i Sør-Afrika. Ikke minst ble det stadfestet at prinsippet om uavhengig forskning er viktig og verdifull, selv om prinsippet kan koste mens det står på.

Hvorfor jeg forteller historien om det lille forskningsprosjektet? Fordi slike gullegg kan legge grunnlag for varige bånd over landegrenser. Fordi kunnskap er basis for makt, debatt, dialog og demokratiutvikling. Fordi fakta og statistikk om virkeligheten er alfa og omega i utviklingen av et lands politikk, enten det dreier seg om helse- og velferdspolitikk, arbeidsmarkedspolitikk, utdanningspolitikk eller gjenoppbyggingsprosesser etter borgerkrig som for eksempel i Colombia i dag. Nettopp av den grunn burde kunnskapsbasert politikkutvikling og forskning være viktig i norsk bistandspolitikk. Regjeringens prioriteringer når det gjelder helse, utdanning og jobbskaping krever tall og fakta for å målrette og evaluere tiltak. Men de siste årene har forskningsbevilgningene til internasjonale prosjekter av denne typen skrumpet inn og den norske kunnskapsbasen står i fare for å forvitre. Skal norske forskningsmiljøer kunne bidra med kunnskap som er relevant for norsk utviklings- og utenrikspolitikk må kunnskapen holdes ved like og utvikles. Når bevilgningene uteblir tvinges forskerne til å vende seg mot andre temaer og problemstillinger. Mangelen på bevilgninger nå kan derfor bli en ubehagelig erfaring på sikt.

 

 

Publisert i: Livs blogg, Uncategorized @nb | Tagget:

Del dette innlegget