Aldri mer 22. juli - Nobels Fredssenter

Nobels Fredssenter

Aldri mer 22. juli?

22. juli 2016 Av: Liv Tørres

Fem år. Idag er vi ved 5-årsmarkeringen for dagen vi aldri glemmer. Vi husker hvor vi var da det smalt. Mange tenker » det kunne vært meg». Og noen av oss som var tett på den dagen vil alltid gruble på hvorfor akkurat vi overlevde og hva mer vi kunne gjort for å redde andre.

I årene som har gått er det mange som har fokusert på våre følelser, savn og sorg. De har spurt om hvor redde og traumatiserte vi er og om vi hater terroristen. Men det spørsmålet mange av oss er mest opptatt av, er det færre som stiller: Kan det skje igjen?

Angrepet den 22.juli 2011 var et politisk angrep, ikke en naturkatastrofe. Målet var heller ikke staten, statsapparatet eller demokratiet. Det var et angrep på arbeiderbevegelsen. Et høyreekstremistisk angrep begrunnet med et hat mot innvandrerne og muslimene. Et hat mot likestilling. Et angrep på arbeiderbevegelsen fordi terroristen mente det var dens politikk som hadde sluppet innvandrerne inn, som stod i spissen for likestillingen og hadde forrådt landet.

Vi reagerte på angrepet med å vise kjærlighet og fellesskap. Vi møtte det med en ryddig juridisk prosess. Og vi som var tettest på ble møtt med en vegg av solidaritet, tilstedeværelse og kjærlighet. Men vi ble ikke møtt med tilstrekkelig forståelse av at dette var et politisk angrep. Pressen ville helst høre om følelsene våre og ikke om hvorfor vi må bekjempe terroristens tankegods. Politikerne våre syntes det var enklere å arrangere støttekonserter og planlegge minnesteder enn å svare med politiske tiltak. Lederne i partiet terroristen hadde vært en del av tok ikke spesielt ansvar for å gjennomgå egne rekker og holdninger. Lederne i partiet som var rammet var i sjokk, sorg, og redde for å gjøre partipolitikk ut av angrepet. Derfor gjorde de heller ikke politikk ut av det. Landet svarte med kjærlighet, men ikke med målrettede tiltak. Terroristen ble kjent tilregnelig, men vi behandlet ham likevel som ”gal” og derfor ikke svar verdig.

Vi gikk ikke gjennom skolepensumet for å se hvordan vi kan forhindre slike holdninger. Vi diskuterte lite hvilken rolle vi har som naboer, lærere, barnehageansatte, kolleger og medelever når vi møter ekstreme holdninger. Vi satte i liten grad samordning mellom politiet, skole og andre offentlige etater under lupen. Eller diskutere kritisk og kontinuerlig hvilken rolle media har når det gjelder å fremme eller dempe intoleranse, fremmedhat og ekstremisme. Vi krevde ikke større innsats fra og samarbeid mellom religiøse ledere. Vi styrket ikke frivillig sektor eller tiltak for barn og unge. Vi forbød ikke halvautomatiske våpen, slik 22.juli-kommisjonen anbefalte.

Og ja, noe har skjedd etter 22.juli. Vi har fått en stortingsmelding med bra, men begrensede tiltak mot radikalisering. Vi har debattert bevæpning av politiet. Flere bedrifter og departementer har beredskapsplaner. Og vi har enkelte ledere som med mot og vidsyn står i front. Men det trengs betydelig større innsats. Det er også høyst uklart om vår beredskap virkelig har blitt bedre disse fem årene etter 22.juli. I fjor slo riksrevisjonen alarm og påpekte alvorlige svakheter i vårt beredskapsarbeid.

Nå vokser høyrepopulismen. Nå vokser fremmedfrykten. Våre nye landsmenn og -kvinner rapporterer om økende muslimhat og hets i det offentlige rom. Forskere sier at netthetsen øker i omfang og intensitet. Flere sier de er bekymret for innvandringen. Kostnadene ved å undertegne innlegg som dette øker i form av trusler, hets og sjikane. PST er bekymret for økt risiko for høyreekstrem terror. Stadig flere starter setningene sine med ”jeg er jo ikke rasist, men …”. Og det er ikke bare her i Norge vi ser stemningsskiftet. Høyrepopulistiske partier vinner fram i mange land. Gjennomsnittlig oppslutningen om høyrepopulistiske partier har økt fra under 2 prosent i 1970 til 15 prosent i 2015 i europeiske veletablerte demokratier, ifølge tall fra Anders Ravik Jupskås. Europarådet rapporterer om økende diskriminering og rasisme. Noe av dette har vokst ut av økt arbeidsledighet, og økende forskjeller. Noe av det har vokst ut av den såkalte ”flyktningkrisen”, som ledende politikere innimellom er mer opptatt av å beskrive kostnadene av, og uttrykke redsel overfor, enn faktisk å håndtere og å finne løsninger på. Og ennå mer henger kanskje stemningsskiftet sammen med at noen hisser opp stemningen og utnytter folks økende uro, redsel og bekymring for framtiden med ønske om å slå politisk mynt på situasjonen, mens andre er redde for å ta til motmæle og å miste stemmer. Det er lite av dette som er lederskap.

Det viktigste vi kan gjøre nå er kanskje å anerkjenne at angrepet den 22.juli var et politisk angrep. Og at faresignalene er der for framtida. Behring Breivik reagerte på multikulturalismen. Han reagerte på islam. Han reagerte på likestilling. Det er mange som deler hans syn. Nå trenger vi lederskap som ikke skaper fremmedfrykt, men samling. Som skjønner at økt polarisering er farlig og at ekstremistgrupper finner næring hos hverandre. Som ikke undergraver, men opprettholder, menneskerettighetene. Som møter flyktningkrisen med et langsiktig perspektiv på hvilke konsekvenser det kan ha å stenge folk inne i underfinansierte ”nærområder”. Som ikke truer med velferdsstatens undergang, men får folk i arbeid og reduserer forskjeller. Som skjønner at hvis man begynner å skli på prinsippene så går det fort utfor bakke. Og at politiske angrep må møtes med politiske tiltak.

Det er først og fremst gjennom inkludering vi klarer å dempe tilfanget til jihadistiske grupper og til høyreekstreme miljøer, grupperinger som deler mye tankegods, være seg forakten for kvinner og homofile, annerledes tenkende og troende, samt frykten for en sterk og solidarisk arbeiderbevegelse. I siste instans dreier vår samfunnssikkerhet seg om å mobilisere for å bygge opp tillit og eierskap blant oss alle til ideen om at dette landet først og fremst har sin rikdom og trygghet i toleranse, likhetsidealer, høy deltakelse og demokratiske verdier. Varselklokkene ringer …

Idag ble det markert at det er 5 år siden 77 mennesker ble drept i Regjeringskvartalet og på Utøya.

Idag ble det markert at det er 5 år siden 77 mennesker ble drept i Regjeringskvartalet og på Utøya. (Foto: Nina Hanssen/LO Media)

22. juli 2011 hadde Liv Tørres sin siste dag på jobb som politisk rådgiver i Arbeidsdepartementet. Da bomben gikk av var hun i garasjen i kjelleren for å hente bilen sin. Det reddet livet hennes.

En kortere versjon av dette innlegget ble publisert i VG 22.07.2016

Publisert i: Liv Tørres, Livs blogg | Tagget:

Del dette innlegget