Nobels Fredssenter

Tall og tillit

05. februar 2016 Av: Liv Tørres

Vi driver telleøvelser om Syria om dagen – antall mennesker som trenger hjelp, antall flyktninger, antall mennesker innesperret, antall kroner det vil koste å hjelpe og innsamlede midler. Var det 5 millioner flyktninger innenfor eller utenfor mon tro? Var det 13,5 millioner innenfor eller også inkludert de utenfor mon tro? Pust sakte og ta det inn: over 18 millioner mennesker. 18 millioner menneskeliv. 18 millioner skjebner. Tallet inkluderer mannen med kone og to barn jeg kjenner i Bekaadalen Libanon som har mistet absolutt alt: jobb, hus, bil, familie og venner. I dag fryser de i en tidligere garasje med betonggulv og blikktak. Datteren hans drømmer om å bli lege.

Tallet inkluderer også flyktningene jeg traff i leiren i Irak som akkurat hadde rukket å komme over grensen før den ble stengt, men ikke tidsnok til å unngå voldtekter og drap på veien; kvinnene jeg traff i en park i Tyrkia som alle hadde mistet sine ektemenn og nå levde på et par magre måltider daglig fra en hjelpeorganisasjon. Og Rokan som har ventet i månedsvis på å komme seg med båt over fra Tyrkia til Hellas etter å ha betalt 50 000 kroner for seg og familien. Det er 18 millioner.  Ikke siden annen verdenskrig har så mange blitt tvunget på flukt av en krig. Aldri før har så mange i praksis levd innesperret og måttet flykte igjen og igjen.

Nå møtes partene til samtaler i Genève, men få tror at fred vil komme til Syria med det første. Samtidig møttes verdens ledere i London til giverkonferanse denne uken. Og pengene strømmer endelig inn nå som ringvirkningene av krisen begynner å bli tydeligere også utenfor Syria. Men alt i alt er det få syrere som har særlig tillit igjen til det internasjonale samfunn. For selv om det er liten tvil om at det først og fremst er syriske ledere som må bære ansvaret for krigen, er det også liten tvil om at det internasjonale samfunn har sviktet Syrias befolkning grovt.

I disse dager snakkes det nesten som om Syrias framtid ligger i det internasjonale samfunns hender. Det er i noe grad riktig, men dreier seg ikke bare om pengestøtte. For ja, det trengs en massiv mobilisering av penger og nødhjelp fra verdenssamfunnet, men det må også legges betydelig internasjonalt politisk press på partene for å få til fredsforhandlinger. I tillegg dreier det internasjonale ansvaret seg om å trekke seg tilbake, ikke kjempe egne kamper på syrisk jord og ikke oppildne konflikten ved å bidra med våpen og penger.  Det ville vært langt enklere å løse konflikten internt hvis den ikke var så tett knyttet til global og regional stormaktskrig. Per i dag er det med blandede følelser vi setter, og bør sette, vår lit til det internasjonale samfunn når det gjelder Syria.

For det internasjonale samfunn står slett ikke samlet i interesser, prioriteringer, allianser og vurdering av veien framover i Syria og Midtøsten. En felles plattform og internasjonal enighet er helt nødvendig for å finne veien til fred framover. Det skal betydelig press, takt, overtalelse og finesse til for å få Iran og Saudi-Arabia til å bli enige. Det må både USA og Russland stå sammen om. Uten at Iran, Saudi-Arabia, USA og Russland alle støtter det, vil en bred våpenhvile aldri oppnås. Og uten at de samme landene blir enige om president Bashar al-Assads rolle blir det heller ingen fred.

Mange sier at tillitskrise nå er det største hinderet på bakken for å få til en våpenhvile, men den samme tillitskrisen gjør seg jammen gjeldende internasjonalt. Flere har fokus på å få partene på bakken i Syria til å bygge tillit og å bli enige om å legge ned våpen og ta bittesmå skritt i retning våpenhvile. Samtidig er det lite innsats når det gjelder å styrke kontakt og tillitsbygging på et internasjonalt plan.

De første fredsprisene som ble delt ut anerkjente sterke internasjonale folkelige og parlamentariske fredsbevegelser. Og det fantes en rekke av dem, som Folkerettsinstituttet, det Internasjonale Fredsbyrå og den Interparlamentariske Union. Av de 19 som mottok Nobels fredspris før Første Verdenskrig var det faktisk bare to som ikke var en del av den organiserte fredsbevegelsen. Det er ikke mange igjen av slike handlekraftige tverrnasjonale bevegelser nå. Noen tenkte kanskje at FN ville gjøre dem overflødige, men med lav respekt for felles institusjoner blant flere medlemsland, klarer ikke FN i dag å operere som slagkraftig samlet organisasjon for eksempel i Midt Østen. Da er det vel på tide å utvikle nye tverrgående initiativer, bevegelser og plattformer som kan bygge tillit og legge forholdene til rette for dialog internasjonalt? Ikke som konkurrent til FN, men rett og slett for å bidra til tillit, kontakt og dialog på tvers av landegrenser som også kan tjene FN.

Det er liten tvil om at større konferanser, felles ansatser og fredsbyggende initiativer i regionen vil ha stor verdi og betydning. Det er en massiv tillitsbrist vi nå opplever internasjonalt – og et massivt behov for gjenoppbygging av tillit og dialog. Det er flott at det internasjonale samfunn nå ser sitt ansvar og gjør et realt løft for å få nødhjelp til den syriske befolkning, men like viktig er det at de bidrar med midler, arenaer og initiativ som kan gjenoppbygge tillit og dialog regionalt og internasjonalt. Først da vil vi se effekt av fredsbygging i Syria og Midt Østen.

Filmen Channel4 nylig sendte ut fra Homs gir litt inntrykk av forholdene syrerne lever under.

Publisert i: Livs blogg | Tagget:

Del dette innlegget