Nobels Fredssenter

GPS i utenrikspolitikken

17. februar 2016 Av: Liv Tørres

I forrige uke lanserte utenriksministeren arbeidet med framtidas utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det er på høy tid. Våre nærområder i sør er i krise, europeisk samarbeid er satt på prøve og internasjonale spilleregler er satt under press, sier utenriksministeren. Ikke noe av dette er nytt. At vi står overfor en verden i endring og en mer sårbar virkelighet er klart, men sånn har det vært en stund. Men nå skal ikke jeg være festbrems. Det er bra at veivalg-diskusjonen endelig kommer. Ikke først og fremst fordi den kommer som en stortingsmelding, for det har begrenset betydning på et område der Stortinget har bestemt seg for å støtte Regjeringen uansett. Ikke fordi Regjeringen inviterer til folkelig engasjement, for utenrikspolitikk er som regel dominert av menn i grå dress. Og heller ikke fordi jeg forventer kvantesprang. Brende sier tross alt at hovedlinjene i utenrikspolitikken ligger, og skal ligge, fast. Men kanskje en reorientering er på sin plass uansett?

Vi lever i farefullt farvann, sier Regjeringen. Men når man lever i farefullt farvann og skal trekke opp en ny kurs, må man ikke bare vite hvor man er og hvor man skal. Man må også sørge for at kartet man bruker stemmer overens med terrenget.

Partiene på Stortinget er enige om at norske interesser må varetas i utenriks- og sikkerhetspolitikken, at vår respekt for menneskerettighetene og Folkeretten skal ligge til grunn og at vi samtidig må ha noen ambisjoner som humanitær aktør og fredsnasjon. Vi kan være uenige om hva de norske interessene er og om hvordan de ulike elementene skal vektlegges, men det er ikke slike spørsmål som først og fremst skaper behov for å gå gjennom utenrikspolitikken nå. Behovet ligger i at den verdenen som omgir oss og som avgjør våre internasjonale alliansepartnere har endret seg. Med økonomisk makt som flytter sør- og østover og et Midt-Østen som står i brann,  er det først og fremst grunn til å vurdere på nytt hvem vi skal snakke med, hvilke kontakter vi skal ha og hvem vi skal samarbeide med.

Veivalg dreier seg om å velge allianser og samarbeidspartnere. I tillegg dreier veivalg seg om hvilken plan vi har internasjonalt. Hva vil vi oppnå, og hva kan vi tilby. Kineserne kan tenkes å være mer interessert i å snakke med oss hvis vi har bygd et tett forhold til andre land Kina er interessert i. Sør Afrika og Brasil kan være interessert i å snakke med oss hvis vi kan levere noe de er interessert i andre deler av verden. Amerikanerne og russerne kan være interesserte i å snakke med oss hvis vi snakker med noen som de ikke allerede snakker med, eller kan snakke med.

For Norge har engasjementspolitikk med fokus på sårbare stater, konfliktsoner og fredsprosesser vært høyt prioritert i en årrekke. Dette har vært tungt forankret i norske forskningsmiljøer og sivilsamfunnsorganisasjoner med brede nettverk, tett kontakt med politikere og fleksible budsjetter. Sånn har vi gjennom årene bidratt til fredsprosesser i for eksempel Midt-Østen, Sri Lanka, Sudan og Sør-Afrika. På denne måten har vi også bygget politisk kapital, verdifulle allianser og «bakdører» som tjener oss på andre områder internasjonalt. Dette er tiden for å ta fram norsk engasjementspolitikk igjen. Dette er tiden for å nettverke. Da kan ikke Regjeringen samtidig kutte forskningsstøtte og støtte til sivilsamfunnet hver gang budsjettene skal legges fram, for de er faktisk viktige pilarer som engasjementspolitikken er bygd på. Og da kan heller ikke Regjeringen trekke seg fra f.eks. langvarig samarbeid om nedrustning med en rekke land i sør uten at det også har konsekvenser for disse landenes interesse for oss på andre områder. Vi trenger sterkere allianser og flere samarbeidsland i sør. Våre markeder ligger i økende grad her. Og en økende grad av verdens makt ligger her. Da bør ikke utenrikspolitiske veivalg være bare et spørsmål om å avklare vårt forhold til NATO, USA, Russland og Europa, men om også om hvilke tunge samarbeidspartnere og allianser vi skal ha i sør.

Når GPS’en skal stilles inn for nye veivalg i utenrikspolitikken håper jeg dette blir lagt inn som koordinatorer. For vi kommer til å trenge både våre gamle venner og en god del nye i tiden framover.

 

Publisert i: Livs blogg | Tagget:

Del dette innlegget